Barns magiske verden

Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.

Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.

Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.

Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.

En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten

Hos barnepsykologen

Da jeg var liten var jeg i time hos en barnepsykolog. Kjell hette han. Muligens Kjell Svendsen, men jeg husker ikke helt. Men jeg husker at jeg forundret meg stort over hvor barnslig han var. Han, en voksen mann, oppførte seg som om han skulle være på min alder. Enten gjorde han seg til, eller så måtte han være noe tilbakestående. Hvis han gjorde seg til – hvorfor kunne han ikke bare slappe av og være seg selv, tenkte jeg. Det fikk da være måte på underlig oppførsel. Må innrømme at jeg ble litt irritert. Hvordan han tolket det, er ikke godt å si

Hvorfor er datamaskiner firkantede?

(Rapport fra drømmeland)

Var på et arrangement der følgende typer mennesker deltok: Ari Behn og Märtha Louise, gamle data-pionerer, og syke barn det skulle lages en hyggelig forestilling for. Det som var viktigst av alt, var å ha en avslappet holdning, å ikke se på klokka.

Jeg kom i prat med en data-kjendis, muligens Jon Bing, og han sa til meg: «Er du klar over hvorfor dataskjermer er så firkantede?» – og han fortsatte: «Jo, det er fordi datamaskiner opprinnelig ble skapt av skallede gamle menn!»

Julenissens mørke side

I mellomeuropeisk folklore er representerer Krampus julenissens mørke side. Mens julenissen belønner snille barn, kommer Krampus for å straffe slemme barn. Tja, jeg tror ikke på hverken julenissen eller på Krampus, jeg. Men nisser har jeg møtt mange av, så de er nok hevet over tvil. Jeg føler meg litt nissete selv, etter å ha bodd på Mykkeltveit gård i noen år.

Masala

(Rapport fra drømmeland)

Det var fest på slottet (slottet i Oslo) og jeg var blitt tildelt en oppgave. Det var mange barn tilstede. Jeg fikk en eske fylt med små isbjørner og bamser, alle sammen hvite, ca tre cm store, lagd av en slags isopor. Oppgaven min var å gå rundt, smile og være hyggelig, og å dele ut de små lekene til barna som var til stede. Og barn var det mange av. Slotts-festen var en slags barnas fest. Men barna var ikke særlig interessert i de små hvite lekesakene, så etterhvert ga jeg fra meg hele esken og fant meg heller noen hyggelige folk å prate med.

Jeg og et par venner forlot festen og dro ned på Grand Café. Mens vi sto der og skravlet, kom Märta Louise forbi sammen med et par venninner, og de satte seg ned i en salong noen meter fra oss. Vi overhørte en av venninnene si til Märtha Louise: «Vi hørte du hadde en søster som hette Masala?». Og Märta Louise svarte: «Jeg trodde ikke jeg hadde noen søster, men jeg hadde visst det likevel.» – Jeg sa til mine venner, men følget i kroken kunne vel ikke unngå å høre det: «Men Masala, det er jo en Siciliansk hetvin? – Det kan da ikke stemme at Märtha Louise har en søster som heter det?»

Etterhvert kom det oss for øre, at Märtha Louise hadde fått seg en ny kjærest, og at det ville forventes at denne nye kjæresten skulle stå frem og holde en offentlig tale under en gallamiddag på slottet.

Det ble visst på tide å ta kvelden. På vei hjem satt vi, som passasjerer, i en sort limousin med sotede vinduer. Sammen med oss på setene bak i bilen satt en eldre «hemmelige tjenester» fyr i mørk dress. Tilbakelenet og overlegen bemerket han: «Men uansett blir det jo JEG, som skal skrive talen.»

Jeg måtte vurdere om denne drømmen var «god nok» til at jeg skulle gidde å vekke meg selv for å skrive den ned. Jeg vet jo at gjør jeg ikke det, så ville den gå tapt for alltid. Jo – den var ikke «så værst», tenkte jeg. Dessuten kunne det jo være interessant å undersøke om Masala virkelig var en Siciliansk hetvin, – Så jeg vekket meg selv – sto opp – og satte meg ved Mac’en. Jeg fant fort ut at Masala – det var ingen vin, men en velkjent indisk krydderblanding (Garam Masala). Så gjensto det bare å skrive ned drømmen – og her er den.

Da jeg våknet, måtte jeg jo google litt for å finne ut av det, og jeg fant ut at masala er en indisk krydderblanding, men Marsala derimot ( med «r») er en Siciliansk hetvin. Så jeg var da inne på noe likevel.