Fugler husker godt

Flere ganger har jeg opplevd hvor intelligente og kloke fugler kan være.

På Mykkeltveit gård bodde en nøtteskrikefamilie i et gammelt tre rett utenfor stuevinduet. En sommer drepte katten vår en nøtteskrike-unge, som hadde falt ned fra treet. Da fikk hun seg fiender for livet. De voksne nøtteskrikene strartet med stup-angrep mot katten vår. Og dette fortsatte de med hvert eneste år de kom tilbake.

Vibeke og jeg opplevde også at man kan få venner blant fuglene. En sommer, mens Vibeke malte et vindu, kom en forvirret heipipelerke flygende inn gjennom vinduet, gjennom stuen og krashet med et annet vindu – havnet så fortumlet oppi en blemsterpotte. Vibeke hjalp den varsomt ut, Denne heipipelerken kom til oss, år etter år, for å hilse på Vibeke. Det var tydelig at et vennskapsforhold hadde etablert seg.

 

Fru Pedersen i første

Husker ikke hvor gammel jeg var, bare en liten pjokk, men jeg hadde da lært å snakke, og en viss dametekke var jeg visst født med. Vi bodde i annen etasje, Antenneveien 6 på Lambertseter. I første bodde Charles Pedersen med kone (husker ikke hva hun hette til fornavn). Fru Pedersen var glad i blomster, så hun hadde plantet et praktfullt blomsterbed foran sin balkong, ut mot plenen foran huset.

En dag hun sto der og stelte med blomstene, stoppet jeg opp for å se på.

«Hva er det du gjør da, fru Pedersen?» spurte jeg interessert. –

«Jeg steller med blomstene mine, jeg», svarte hun blidt.

Jeg sto og betraktet situasjonen meget nøye, la merke til at fru Pedersen hadde på seg en blomstret kjole, og ville bemerke det. Så jeg sa:

«Jeg synes du ser ut som en blomst selv, jeg, fru Pedersen.»

Fru Pedersen smilte som en sol, smålo litt og sa noe slikt som

«tusen takk for komplimenten, du. Det var da hyggelig sagt.»

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med det. Jeg hadde jo bare konstatert et faktum (kjolens blomstermønster) – men uansett var det jo alltid hyggelig med blide folk.

 

 

Religion som hjelpemiddel

Jeg har selv vært dypt religiøs, men jeg er det ikke lenger. Men når jeg var det, var det nødvendig for meg på min reise. Jeg tror at religion kan hjelpe søkende mennesker fremover i deres søken etter Gud, det absolutte, det høyeste gode, universet, eller hva man nå måtte kalle det – «du som er uten navn, og du som har tusen navn».

Idag trenger jeg ikke religionen og troen mer, da det er mulig for meg å erfare med min kropp, med mitt sinn, med mine sanser, det som jeg så lenge søkte etter. Det er blitt temmelig mange etterhvert, som kan dette. Men det er også temmelig mange, som fortsatt trenger religion. Det er naturlig å respektere dette og legge til rette for at folk kan få praktisere sin religion på en god måte.

 

Jeg våknet opp en dag til en skjønn, liten historie om Buddha, som kom til meg via en epost fra Heritage Witchcraft Academy. Og slik var historien: En mann er strandet på den ene siden av en stri elv. Der han står, er det stor fare og usikkerhet – men på den andre siden av elven, der er det trygt. Men det finnes ingen bro eller ferge. Så mannen samler trestykker, blader og kvister, og bygger seg en flåte solid nok til å ta ham over til den andre bredden. Ved å ligge på flåten og bruke armene til å padle, krysser han elva og kommer seg over til den siden der det er trygt å være.

Buddha stiller så munkene sine et spørsmål: «Hvordan ville dere synes det var om mannen, etter å ha krysset over elven sa til seg selv: «Denne flåten har tjent meg så godt, så jeg fester den på ryggen min og bærer den med meg videre?»

Munkene svarte at det ikke ville være fornuftig å klamre seg til flåten på en slik måte.

Buddha fortsetter: «Hva om han la fra seg flåten i takknemlighet, tenker at denne flåten har tjent ham godt, men at den ikke lenger er i bruk, og at han derfor kan legge den fra seg?» Munkene svarte at dette ville være riktig holdning.

Buddha avsluttet med å si: «Slik er det også med min lære. Den er som en flåte til å krysse over med – Ikke til å holde fast ved etterpå.»

Uenig med Buddha? – Tja – den eneste innvendingen jeg kan finne, er denne: Dersom en metode har tjent en vel, vil man vel ivre etter å fortelle om denne metoden til andre som gjerne vil krysse over? Men innvendingen holder ikke likevel. Når man er kommet seg trygt over, vil man oftest innse at hvert menneske har sin egen vei å gå, og at alt vil være i de beste hender uansett.

Å leve med sykdom

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig