Å gjøre ingenting

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde en jobb. Jobben bestod i å gjøre ingenting. Man situasjonen og omstendighetene var svært så spesielle. – Jeg var plassert på en utpost, et gammelt trehus på et øde sted. Et av rommene inneholdt noe maskineri som jeg ikke skjønte noe av. Jeg skjønte heller ikke hva jobben min egentlig besto i. Men jeg undersøkte huset, lærte mer om maskineriet, og fant en tunnel som gikk til et tilsvarende hus høyere oppe. –

Myndighetene besluttet at alle som hørte inn under området der jeg var, skulle bære en gul plastsløyfe for å kunne kjennes igjen. –

En dag jeg var travelt opptatt med å gjøre ingenting, ringte «sjefen», ikke for dette arbeidsstedet, men for et tidligere, og sa at han hadde tenkt å stikke innom for å se hvordan det sto til. –

Joda, det var hyggelig det. Men det var vel, tenkte jeg, best å ta en runde med støvsugeren før han dukket opp.

 

Operasjon Hjertrun

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var teknolog, systemutvikler, men såpass selvstendig at jeg sjelden var innom jobben. Tror ikke de likte meg noe særlig der, men jeg leverte resultater, så de var avhengige av meg.

Da jeg en dag stakk innom jobben (gamle menn med dress), ble jeg mottatt av en meget ivrig og entusiastisk personalsjef. Jeg hadde fått en svært betydningsfull gave, sa han. Gaven inngikk i en operasjon kalt Hjertrun. Den var ikke kommet ennå, men det var svært viktig å få registrert mine preferanser, da det kunne ta flere år å få byttet den etter at den var levert.

Operasjon Hjertrun var knyttet til innføring av en helt ny type teknologi, der analytisk, kreativ intelligens ble kombinert med emosjonell, spirituell intelligens. Det eneste problemet som gjensto var databasemessig inkompatibilitet. Mens databasestrukturer inntil nå hadde vært ganske rigide, ville de nye strukturer være nærmest organiske i sin fleksibilitet.

Men jeg forsto umiddelbart hvordan jeg skulle løse dette. Jeg ville legge ved et notat.

 

Ny jobb

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var nettopp begynt i ny jobb i en bedrift som var en mellomting mellom et eiendomsutviklings-selskap og et geologisk forskningsinstitutt. Det var mye nytt å sette seg inn i og jeg hadde ikke mye peiling. De brukte en type datateknologi jeg ikke var vant med – Sun Solaris Spark 5 arbeidsstasjoner, rent java-baserte så vidt jeg visste. Mine kolleger var hyggelige men svært opptatte, så jeg måtte dra info ut av dem uten at de merket det. Det var som å lære seg å svømme i en fart etter å ha blitt kastet på vannet, men fordelen med dette, var jo at man lærte svært raskt.

 

Elevers potensiale

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Jeg er ikke lenger bare student ved University of The Night – jeg har fått jobb der. Hipp Hurra. Riktignok bare en assistent-jobb, kanskje bare en sommerjobb, men likevel. Jeg syntes det var stas å få jobbe ved slik en ærverdig institusjon.

Faget var pedagogikk og emnet var viktigheten av å se elevers potensial. Jeg var sammen med endel skolelærere som fikk videreutdanning ved institusjonen. Min oppgave var todelt. For det første skulle jeg å ta meg av lærerstudentene på et mer privat og personlig plan, være med dem ut i pausene, prate med dem både gruppevis og enkeltvis, for å finne ut hvordan de selv hadde det og hva de fikk ut av undervisningen. For det annet skulle jeg ha samtaler med professorene, for å komme med innspill om hvordan undervisningen kunne forbedres og tilpasses studentene slik at disse fikk mer ut av undervisningen.

Det viste seg etterhvert at hovedblokkeringen for en god og effektiv undervisning var noen professorers manglende evne til å se sine elevers potensiale, hvilke muligheter som lå latent i deres sinn. Noen professorer syntes elevene var kjedelige og uinteressante. Selv hadde jeg opplevd det totalt motsatte i min omgang med dem, hvilket jeg forsøkte å formidle. Elevene var ofte usikre og plaget av manglende selvsikkerhet, men de var som dype brønner og deres potensiale skinte igjennom. Man kunne se det på dem, hvor vakre mennesker de var og hvor vidunderlig det ville være å se dem blomstre.

Ved min gjennomgang håpet jeg at samtlige professorer også ville kunne se dette potensiale i sine elever og bli inspirert av det. Da ville deres undervisning ikke bare bli teori, men i tillegg et levende eksempel på hva god undervisning kunne være. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville forstå dette, alle sammen, og at kvaliteten på professorenes undervisning ville heve seg noen hakk. Ved eksempelets makt ville da også lærerstudentene heves noen hakk med hensyn til deres egen undervisning når de etterhvert returnerte til deres egne undervisningsinstituasjoner.

 

Stones-drømmene

(Rapport fra drømmeland)

 

Drøm nr. 1:

Jeg hadde søkt på jobb hos the Rolling Stones, som konsulent med spesialkompetanse på døden. Så var jeg på intervju hos dem. Gutta flirte og stilte syrlige spørsmål. Jeg følte meg usikker på om jeg ville få jobben, hadde ikke store forhåpninger.

Drøm nr. 2:

Jeg var ute og luftet Mick. Gikk forbi et hus der det var et party som Mick gjerne ville være med på. Slapp ut litt snøre på snella slik at han kunne være med litt. Mens jeg ventet utenfor kom jeg i prat med en kar, som sa: «Jasså, du er ute og lufter Mick?» – «Ja, du vet», svarte jeg, «det er utrolig hva disse pop-stjernene går med på, bare for å få litt oppmerksomhet». Når som helst jeg ville gå videre var det bare å sveive inn Mick, men jeg synes det var allright at han fikk feste litt til.

Drøm nr. 3:

Jeg arrangerte middagsselskap sammen med Mick Jagger. Han og jeg var travelt opptatt på kjøkkenet, og vi ventet spent på at gjestene skulle komme

Drøm nr 4.

Jeg var med på turné som lydtekniker denne gangen.

Drøm nr 5.

Samtale med Keith Richards. Det var hyggelig å prate med Keith. Vi snakket om forholdet mellom hvile og aktivitet, mellom å være våken, og det å sove, om alle de naturlige motsetnings-par i et menneskes liv. «Det var viktig med perfekt balanse», sa Keith. Ja, jeg var skjønt enig med ham i det. – Jeg tenkte på hva jeg hadde fått med meg om Yin og Yang.

 

Drøm nr 6.

Ja, det kom jo en drøm til, som jeg nesten hadde glemt, drømmen der Mick Jagger møtte Christian Ringnes. Og slik var den:

The Stones deltok på en festival et sted på den franske landsbygda. Det var tynt med publikum, så Stones-gutta kjedet seg og var litt misfornøyde. Jeg satt og pratet med Mick Jagger. Det var viktig for ham å holde seg i fysisk form, så han foreslo at vi tok oss en joggetur. Hva med å jogge ned til stranden? – Jo, det var en god idé, syntes jeg. Vi visste sånn omtrent retningen. Etter å ha jogget en stund kom vi til en landsby.

En labyrint av smale smug førte videre, så vi spurte oss om etter veien. En rute ble foreslått. Veien viste seg å være et slags museum i seg selv, der forskjellige håndverkere demonstrerte sine ferdigheter for alle som kom forbi. I enkelte hus var veggene fjernet, slik at vi skulle kunne se hva som foregikk inne i husene.

Etterhvert kom vi frem til et område med store palasser, det ene større enn det andre. Versailles var vel ingenting i sammenligning. En tur gjennom disse palassene var en del av museumsturen. Det var høyt under taket. Nydelig rokokko / barokk dekor i hvitt, gull og beige. Lette melodier på harpsichord. Musikk fra Solkongens tid.

Og så møtte vi tilsist verten. Og verten, det var ingen ringere enn Christian Ringnes, som eide alt sammen, og som bodde i disse palassene. Han viste oss entusiastisk omkring i sitt grevskap, som han kalte det. Tilslutt ble vi invitert til å sitte ned for å få servert te – og kanskje noe sterkere.

 

Christian fortalte begeistret om sin eksklusive samling av leggflasker. Leggflasker var whiskyflasker så sjeldne og eksklusive at vanlige folk ikke engang visste hva det var. Det visste heller ikke vi, så han fikk forklare. I Skottland under senmiddelalderen var det vanlig å lage avstøpninger at venstreleggen (med bukse, støvler og alt) av beseirede og drepte fiender av høy rang. Av disse ble det igjen støpt whisky flasker i leggens form og i leggens naturlige størrelse. Ved å drikke eksklusiv whisky av slike leggflasker, nød man seieren, selv årevis etter at slaget hadde stått. Christian hadde ca tredve slike leggflasker i sin samling, og var veldig stolt av samlingen. Hele ni av flaskene var fremdeles uåpnet, med whiskyen intakt. Verdien av disse var så stor at de nærmest var uomsettelige.

Plutselig kommer en ny fyr inn, en som jeg kjenner fra før. Jan heter han. Dengang jeg kjente ham, samlet han på frimerker, og hadde god rede på frimerkenes verdi. Denne gang dukket han opp med en leggflaske han gjerne ville ha Christian til å vurdere verdien av. Christan kjente til flasken, men var tvilsom til å kjøpe den, da den opprinnelige leggen engang hadde tilhørt tipp tipp tipptipp oldefar til hans elskerinne. Hun ville kanskje føle det støtende dersom Christian tok inn akkurat denne leggen i samlingen. Vel, etterhvert fikk vi sagt farvel og takk til Christian Ringnes, og vi jogget videre inntil vi fant stranden, med alle sine bukter og viker.

 

Ny jobb

 

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde fått ny jobb, men jeg visste ikke hva den gikk ut på. Det eneste jeg visste var at det var en meget viktig jobb, som ga høy status. Men stillingsinstruksen var meget uklar, hvis det da fantes noen stillingsinstruks i det hele tatt. Så jeg ruslet mye omkring i byen, en for meg ny by. Tilfeldigvis havnet jeg innom kontoret. Det var to pulter der.

En kollega – jeg hadde aldri sett ham før – satt og jobbet konsentrert. Plutselig så han opp og rakte meg noe, et perforert plastkort og noen abstrakte fotografier, «Det er vel best du ser over disse, sa han. Men jeg fant ikke ut av hva det var, så jeg forsøkte å spørre ham. Men det var så mye støy fra gaten, at jeg hverken hørte eller skjønte hva han svarte.

Plutselig kom det en kunde inn, en litt eldre mann. Han stilte seg opp og stirret forventningsfullt på meg, som om han ventet på å bli ekspedert. «Jahh, jeg er litt ny her», sa jeg, «så det er vel best du snakker med min kollega». «Ja, det er nok best det», sa min kollega og tok over.

Så gikk jeg ut igjen. Jeg kjente ikke noen i den nye byen, men jeg la merke til at en litt eldre herre fulgte etter meg på avstand. Han hadde et karakteristisk utseende. På et hushjørne kom jeg over et lite, ovalt portrett av vedkommende, i blå emalje, som var felt inn i muren på en bygård. Jeg pekte på portrettet og spurte en tilfeldig forbipasserende: «Hvem er denne mannen på portrettet?» – «Å, det er en speider.» ble det svart. «Hva er det han speider etter?» spurte jeg. «Nei, det vet jeg ikke» ble det svart.

 

Pa Dieu

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde en jobb med stort ansvar – men jeg kunne komme og gå som jeg ville. Noe opptok meg sterkt, så jeg hadde ikke vært innom jobben på flere dager. Jeg var egentlig så oppslukt av noe annet at jeg hadde glemt jobben fullstendig. Så ringte telefonen. Det var Ellen fra jobben. Hun snakket så diffust og gåtefullt at jeg tilslutt bestemte meg for å stikke nedom jobben for å finne ut av hva som egentlig sto på.

På tampen av samtalen flettet hun inn: «For resten, Pa Dieu ringte. Han sa at han gjerne ville tilgi deg alt du har gjort mot ham.» – «Pa Dieu? Tenkte jeg. Hvem kan nå det være?» Vel etter at jeg våknet kom jeg på at «Papa Dieu» måtte være fransk for «Fader Gud» eller «Gud Fader». Vel – skulle jeg gitt Pa Dieu et godt råd, måtte det være: «Slutt å bære nag til folk – så vil du få det så mye bedre.»