Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Reklamer

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

alter.jpg

Barns magiske verden

Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.

Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.

Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.

Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.

En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten

Complexio oppositorum

Motsetningenes forening – det er også en del av meningen med livet, i hvert fall for meg. Når jeg tenker over hva som er mine hjertesaker, hva jeg elsker å beskjeftige meg med, har det med slikt å gjøre – det å bringe himmelen ned på jorden, det å forene det rasjonelle og det irrasjonelle, virkeligheten og fantasien, det å skape en syntese mellom våkenland og drømmeland. Det er derfor jeg arbeider med å erobre drømmeland, forsøke å finne ut av hvordan naturlovene der fungerer, for å kunne dra nytte av det. Og det er derfor jeg ser etter det magiske i tilværelsen. Når jeg tenker tilbake, har det alltid vært slik for min del. Og jeg trenger ikke nødvendigvis å oppnå noe. Å arbeide med det er mål nok i seg selv.

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

alter.jpg

Spøkelsesskip

Spøkelsesskip, ja – det er et festlig fenomen. Spøkelser er som folk flest. Det er forskjell på dem, og interessene kan variere stort. Noen spøkelser bor i slott eller på herregårder, og er svært stedfaste. Noen liker seg til fjells, og andre nyter sjøen og båtlivets gleder, og slike, de trenger jo å skaffe seg spøkelsesskip.

«Femten mann på død manns kiste. Hei og hå, og en flaske med øl?»

Men å skaffe seg et spøkelsesskip, det er en vanskelig oppgave. Man kan jo forsøke bruktmarkedet, men problemet er at spøkelser ikke har penger.

Det eneste de kan gjøre, er faktisk å ligge på lur, for å hoppe om bord i de sjeldne tilfeller der en båt blir forlatt av mannskapet, helst langt ute til sjøs. Men slikt skjer jo svært så sjeldent. Men så er jo også spøkelsesskip svært sjeldne. Ja, da er jo logikken på plass.

Bildet under, skal forestille et ikke ukjent spøkelsesskip, Den Flygende Hollender. Dette spøkelsesskipet har ikke vært observert på en lang stund, så det kan være at det er ledig på markedet, for spøkelser på jakt etter et egnet skip. Det er et svært bra skip for de som liker å seile mot vinden. I visse situasjoner kan man nok vinne en regatta med dette.

fliegende_holla%cc%88nder

Å leve med en guide

Min guide, Taptapoui – den tiende september kom hun til meg i en drøm, fulgt av to tjenere. Så nå har jeg kjent henne i to uker. Og hva er mine erfaringer så langt?

Jo, hun er varmhjertet og generøs, men hun lar seg ikke styre. Hun har sin egen agenda, og hun hjelper meg på sin måte. Hun kommer ikke når jeg vil, men når jeg trenger henne. Jeg kan tenke mye på henne, og hun er fjern. Men så kan jeg holde på med andre ting, og så er hun plutselig der.

Taptapoui: Hei Odin, jeg har noe å si deg.
Odin: Hyggelig å treffe deg igjen.
Taptapoui: Du er anspent. Jeg skal løse opp.
Odin: Tusen takk, du. – Jeg har noen spørsmål.
Taptapoui: La oss vente til i kveld. Akkurat nå skal du bare slappe av og motta.

Så kjenner jeg en mild varme spre seg fra mageregionen, over brystet og ut til området omkring skuldrene. Det er svært behagelig og avslappende.

Odin: Blir jeg helt frisk nå?
Taptapoui: Du får det bedre, min venn.
Odin: Så fint. Takk skal du ha. – Så snakkes vi senere i kveld da?
Taptapoui: Jeg er hos deg, min venn, og drar ikke før vi har snakket.

ladame

Jeg lar La Dame de Brassempuy personifisere min guide, Taptapoui.
La Dame – originalen står på Louvre i Paris, og er en kvinnestatuett, 23000 år gammel.