Den gamle, vise kvinnen

Hun er Hekates tredje aspekt. Jeg er blitt såpass gammel at jeg kjenner noen av hennes mange hemmeligheter, at uansett hvor gammel og vis hun er blitt, så er hun fremdeles en ungpike i sinnet, hun kan fremdeles elske, og hun mister aldri sin morsverdighet, og visdommen hun nå bærer på, den har hun båret med seg hele tiden, men først nå får den anledning til å blomstre. Jo eldre jeg blir, jo mer jevnaldrende med henne føler jeg meg, og jo mer har vi felles. Fra å være et fremmed og litt skremmende vesen blir hun mer og mer som en god venninne, som jeg kan nyte å føre gode samtaler med. Og hun fortjener aldeles ikke å bli avbildet som en stygg og tannløs dame med vorte på nesen. Hun vil alltid være vakker i mine øyne

Reklamer

Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.

10204906464961696

Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

pyth

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

Märtha Louises kleskolleksjon

(Rapport fra drømmeland)

Denne gang skulle jeg være vertskap for Märtha Louise, Ari Behn og et stort følge som skulle feire en ny kleskolleksjon som Märtha Louise hadde hatt stor suksess med. Og klærne var virkelig vakre. Det gikk i hvitt og varm oker, kombinert med anheng i sølv med mørkeblå smykkestener. Märta var i storform og skinnende blid som alltid.

Selskapet skulle holdes hos min mor (som døde for noen år siden). Forsamlingen strømmet inn i en et par store busser som skulle kjøre oss ditt selskapet skulle være. Jeg sirkulerte rundt og skulle sørge for at alle hadde det bra. I den forbindelse gikk jeg og pratet med Ari, som var blid og hyggelig, men som så litt sliten ut.

«Kunne du gjøre meg en tjeneste?» spurte han meg med et litt matt smil. «Joda, hva kan jeg gjøre for deg?» svarte jeg. «Kunne du få din mor til å be forsamlingen å dempe seg litt?» spurte han, «jeg er litt sliten, skjønner du.» «Du har ikke hodepine, vel ?» spurte jeg, «jeg tror vi har noe Paracet liggende hjemme». «Neida, det går bra, bare vi får roet ned forsamlingen litt», svarte Ari og steg på bussen. Så dro vi avgårde til selskapet.

dotmatrix-0012

Odin treffer Hekate

(Rapport fra drømmeland)

Når jeg er helt utslitt og og det ikke er filla igjen av meg, kommer det ofte trøstende og oppmuntrende drømmer, som får meg til å føle meg bedre.

I natt drømte jeg om gudinnen Hekate. Hun kom til meg i sin jomfru-skikkelse og ga meg en hemmelig gave. Jeg betalte henne 15 kroner. Hun ble rørt og glad.

hekateSå fortalte hun meg: «De sier jeg kommer i tre skikkelser – jomfru, mor, og gammel vis kvinne. Men dette er bare en del av sannheten. Jeg viser meg i tusen skikkelser, min venn, Jeg er i hemmelighet tilstede i enhver kvinne du møter – bare se nøye etter, så ser du meg.» Og tusen takk sier jeg, for fine drømmer. Føler meg bedre nå.

Ja det stemmer nok, det. Jeg har alltid sett etter gudinner, og finner dem ofte i kvinner jeg møter. Men det er ikke alltid disse kvinner ser gudinnen i seg selv. Og selv er jeg ofte for sjenert til å gjøre oppmerksom på den. Men jeg er alltid glad for at den er der.
 
Jeg var på gudinne-jakt da jeg innledet forholdet til Vibeke. I kontakt-forumet kalte hun seg til og med «Gudinnen», og det passet jo bra. Jeg lever med en gudinne, og trives så godt med det.

Koyaanisqatsi

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen dreier seg om krysset Lambertseterveien / Antenneveien, Jeg har hatt en annen drøm om dette veikrysset ganske nylig, drømmen om den vietnamesiske jenta som synger så vemodig «Quand ils sont justes, je cesserai de m’imaginer».

Denne gangen var det «Flyvåpenets dag» med et forrykende show borte i veikrysset. Det var jagerfly og helikoptere i luften, og store hvite plakater hang fra himmelen og ned i krysset. Flyvåpenets budskap var at det var til for den alminnelige borger og for lokalsamfunnet, og at hvem som helst i lokaladministrasjonen skulle kunne rekvirere støtte fra luftvåpenet til enhver tid. Eksempler var den lokale sogneprest, legekontorer, kommunalt ansatte, samt bakeren på senteret.

Mens alt dette foregikk var jeg tilstede i leiligheten der jeg vokste opp, i Antenneveien 6, 2. etasje. Jeg var tenåring og bodde der sammen med mor og far. Men vi opplevde et renn av pressefolk, som var innom for å dekke begivenhetene borte i krysset. De kom og gikk. Jeg måtte ta meg av dem, vise den ut på verandaen, der det var best utsyn. Jeg måtte passe på at de fikk med seg sakene sine (dyrt fotoutstyr) da de gikk.

Dette kaoset av folk ble forsterket av at man spilte verket Koyaanisqatsi – Life out of Balance av Philip Glass på høyt volum. Denne musikken gikk som en rød tråd gjennom hele drømmen. Selv om musikken i partier kan virke vill og kaotisk, er den vakker og musikalsk stringent (som en moderne JS Bach). Jeg er svært glad i musikken til Philip Glass, så musikken fikk meg til å nyte situasjonen.

koyaanisqatsi_400x400

Tårnet

(Rapport fra drømmeland)

Det var kunstutstilling – men kunsten var «litt farlig» og krevde at vektere var tilstede. Utstillingen befant seg i en tårn-bygning. Alle dører var låst og man måtte ha vekter-assistanse ved hver dør-plassering, Utstillingen var fordelt over 4 etasjer, med streng adgangskontroll. De fleste hadde kun tilgang til første-etasje.

I første etasje var en kafé, full av «gamle tanter». Min mor var også der, men hun kjente meg ikke igjen da jeg ga henne en klem – var for oppslukt av samtalene rundt bordet. Jo høyere man kom i etasjene, jo mer begrenset var adgangen. I kjelleren fant jeg en safe innebygd i veggen. Safe-døren sto åpen. Der lå nøkler til alle dører og etasjer.

Jeg forsynte meg med nøkkelen til tårnet, dro opp og låste meg inn. En god venn var med meg. Sjansen var stor for at ville bli der utover stengetid – men det var allright. Jeg ville alltid kunne finne veien ut.