Hmm – det fantes engang en institusjon beliggende på Torshov ved navn «Anstalten for aandelig abnorme piker». Det mentes kanskje «psykisk utviklingshemmede piker», men med «åndelig abnorm» får jeg helt andre assosiasjoner, mer i retning av «kvinner med åndelige evner utenom det vanlige», noe jeg setter pris på. Abnorm betyr vel «utenom det normale». Jeg er jo selv gift med en kvinne som jeg betrakter som «åndelig abnorm» i betydningen «særs åndelig begavet», og jeg setter jo stor pris på det
(Rapport fra drømmeland)
«Vi mannfolk vet svært lite om livet», var det siste jeg tenkte i går kveld før jeg sovnet. «Kvinner vet mer.» – På tide å gjøre noe med det. Så inatt la jeg veien innom nattbiblioteket, der jeg hadde en lang samtale med bibliotekaren (en kvinne, naturligvis).
Vi snakket om den store, mytiske litteraturen, om de hellige skrifter, og om hvorfor, hvordan de berørte oss så sterkt. De var lærebøker i livet, sa bibliotekaren.
Når man havner i denne verden står man over for så mange problemer, så stor usikkerhet, at det er et desperat behov for råd og veiledning. Hvordan navigerer man? – Hvordan løser man de utfordringer man stilles overfor? – Hvordan i all verden skal man klare seg? – Hvordan skal man finne mening? –
Og der kommer den etterlengtede kunnskapen, summen av menneskelige erfaringer og guddommelig veiledning – i form av den store litteraturen
(Rapport fra drømmeland)
Jeg arrangerte bort-auksjonering av roser til intekt for kvinner i nød. Det foregikk i Russland, ute på landsbygda, i en stor låve.
Min russiske kompanjong var en jovial og kameratslig kar, glad i kvinner, men dessverre også glad i vold. Får du noe problemer med publikum, sa han, så bare gi meg et vink.
Problemet var bare at han tok hva som helst som et vink, så rett som det var sendte han et helt ishockeylag inn på låven for å jule opp publikum. Jeg forsøkte å ta opp dette problemet med ham, men han bare lo det bort. Litt juling har folk bare godt av, sa han og lo hjertelig.
(Rapport fra drømmeland)
Å være «polizist», det hadde sine fordeler, og det visste Derrick og Klein å benytte seg av. De kunne buse inn hos hvem som helst, midt på natten. De kunne buse rett inn i vakre kvinners soverom – for å «nyte utsikten», hvis de ville. Og dette gjorde de ofte, fordi de likte det. De kunne bare lire av seg noen fraser, for å legitimere det de gjorde. De kunne bare si «kriminalpolizei», eller «das war ein mörder», så trodde folk straks at alt var i orden, og at Derrick og Klein hadde rett til å trenge seg på slik de gjorde.
Odins Runer 