Hos César i Bergen

(Rapport fra drømmeland)

Bistro-verten César fra Marseilles, kjent fra Pagnol’s trilogi Marius-César-Fanny, hadde startet en kunstkafé som var populær blant kultur-eliten. Den lå i Bergen. César selv var den vanlige joviale og temperamentsfulle typen som i bøkene. Det var Isdalskvinnen som hadde tatt meg med dit og introdusert meg for César, som jeg etterhvert ble godt kjent med. Over et stativ med antikviteter hang undertøyet mitt, som var vasket, klart til å foldes sammen og legges i skap hjemme. Jeg beklaget at jeg hadde glemt det hos ham, men César bare lo, klappet meg på skulderen og sa, at det var helt i orden. Mitt undertøy var like kulturelt som alt annet han hadde liggende.

Isdalskvinnen

(Rapport fra drømmeland)

Igår kveld, på vei inn i søvnen, sukket jeg til universet, litt små-irritert: «Døhh, gi meg noen fine drømmer, da – det er lenge siden sist !!!» – Så passet jeg på å takke, tenkte: «Det skal jeg få – tusen takk – så fint».

 

Så drømte jeg om isdalskvinnen, som det har vært skrevet så mye om i det siste. Hun ville røpe for meg hva hennes hemmelige oppdrag var. Vi var i Bergen. Det var vinter og mye sne, så vi måtte kle oss godt, for hun ville vise meg hemmelige veier opp til Fløyen. stier som ikke var betrådt av mennesker på tusener av år. Nå planla hun å røpe for allmenheten hvor de kunne finnes. Men det var sterke krefter som for enhver pris ville hindre henne i dette. Hun viste meg de hemmelige stiene. Hun var rask og sprek – det var vanskelig å holde følge. Men hun viste meg hvordan jeg kunne komme meg frem raskere. Jeg forundret meg over hvor vakker vinternaturen var langs stiene.

Politi og publikum

Vi har jo tidligere bodd på Vestlandet i noen år, Vibeke og jeg, og vi var i Bergen rett som det var. Vår faste rute mot sentrum gikk gjennom Marken og forbi politihuset i Allehelgensgate 6.

Hver gang jeg passerte politihuset, måtte jeg bare trekke på smilebåndet over skiltet med teksten «Publikumsinngang». Har et politihus noe til felles med et teater? spurte jeg meg selv. – Jo såmenn har de det. Såvel teateret som politikammeret har en publikums-inngang. Ergo blir almennhetens rolle i forhold til politiet en publikumsrolle. Politiet tildeler seg selv en viss underholdningsverdi.

Jeg ser for meg en grå og trist, regntung mandags formiddag. Alt er såå kjedelig, men så kommer politiet – hei hå – og utfører sine politikunster til allmennhetens store fornøyelse. Er de heldige så vanker det klappsalver etterpå, og hvis klappingen ikke gir seg, hvis det blir stående ovasjoner, så må de varte opp med et encore-nummer, som f.eks. å nekte en full mann å ligge på en parkbenk, til publikums store begeistring. WOW. – Ja, uten politiet ville hverdagen vært preget av en uutholdelig kjedsommelighet, men heldigvis, politiet svikter oss ikke.

Til nattverd i Bergen

(Rapport fra drømmeland)

Det er lenge siden jeg sist var til nattverd, flere år siden faktisk, men i natt var jeg altså til nattverd. Jeg hadde ikke fått skriftet først, som seg kanskje hør og bør, men pyttsann, jeg overlever vel. OK, slik var drømmen: Bergen by hadde forandret seg mye siden jeg var der sist. Det var i det hele tatt vanskelig å kjenne seg igjen. Torgalmenningen var blitt mye lengre, og midt mellom smugene lå et gammelt slott som minnet meg om Guadalest i Spania. Men slottet, og området omkring det var det ingen som visste om, selv ikke bergenserne selv. Folk fikk rett og slett ikke øye på det. Ikke desto mindre gikk jeg dit, og møtte en gammel skolekamerat, som jeg gikk på folkeskolen sammen med og som jeg senere i livet vanket sammen med i katolske miljøer. Det er mange år siden jeg har sett ham. Men der var han altså. Han presenterte meg for en gammel prest, og vi ble invitert hjem til denne presten.

Presten bakte brød og rørte i deigen. To av brødene var allerede ferdige. De var runde og flate. Presten skar ut to stykker til oss, som vi spiste. – Ja, og så er det vinen, da. Den står der. Kjøkkenbordet var til høyre for meg, og der var det utplassert tre små glass med vin. Jeg skjønte at det var en slags nattverd jeg deltok i. Jeg tok ett av de små vinglassene og drakk av det.

 

Denne drømmen minner meg om en drøm jeg hadde engang i tenårene, om en skjult katedral, om en gammel prest, om nattverd. Jeg kaller drømmen KATEDRALEN.

Slik var den:

Bak fjellene ved Mandal oppdaget jeg en enorm katedral, skjult for menneskeheten. Jeg gikk dit og inn gjennom de tunge portene. Langt inne i mørket kunne jeg skimte et lys, og jeg gikk mot lyset. Der ved alteret så jeg en urgammel prest streve med å gjennomføre et rituale. Gammel som han var, og nedtynget av gull, juveler og liturgiske klær, trodde jeg neppe han ville klare det. Så jeg tilbød min hjelp, som den gamle aksepterte. Han tok meg i armen og ledet meg inn i mørket. Først kunne jeg ikke se noe, men etterhvert kunne jeg skimte en bakvegg med relieffstatuer av helgener, apostler og engler i flere nivåer oppover så langt jeg kunne se. Presten pekte oppover mot en nisje langt der oppe. Jeg ble bedt om å klatre opp for å hente begeret med hostiene. Med stort strev klatret jeg nivåene opp langs apostlers og englers skuldre. Tilsist var jeg ved nisjen og hadde begeret foran meg. Jeg grep det og tittet oppi for å se de hellige hostier, men oppe i begeret var det POTETGULL. Jeg ble såpass forskrekket av synet at jeg straks våknet. Det var jo litt av et antiklimaks.