Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Reklamer

Det engelske kongehus

Rammen omkring denne drømmen var Mykkeltveit gård, og vi bodde der på den tid jeg fikk denne drømmen. Det var før den nye veien ble bygd, og gammelveien var temmelig forfallen. Det var svært vanskelig, hvis ikke umulig, å komme seg opp til gården med en vanlig bil.

Vel – Det var en lørdag. Vibeke og jeg ryddet og vasket før helgen oppe på gården. Plutselig  svingte en lang bilkortesje opp utenfor søndagstrappen, flotte biler, Rolls’er og Bentleys. Det var jo merkelig, da vi ikke hadde noen skikkelig vei opp til gården, kun en og en halv kilometer med det man velvilligst kunne kalle et hestetråkk. – Men ut steg altså hele det engelske kongehuset med tjenerskap og det hele. Der var dronning Elisabeth, Lady Di, prince Charles, dronningmoren og alle tilhørende. Så vi fikk celebert besøk. –

«Vibeke, hva skal vi gjøre? sa jeg, vi er jo ikke ferdig med å rydde og vaske. Her ser det jo helt for ille ut.» – Og inn kom de, med prince Charles i teten. Ha spankulerte rundt i huset, med hendene på ryggen og blikket hevet mot taket der han gikk. «Hmm, interresting!» sa han. Jeg spurte noen av hoff-folkene hva som foregikk, og fikk vite at kongehuset var på offisielt besøk i Norge – og når de først var her tenkte de det kunne være interessant å dra på et tilfeldig besøk til noen for å se hvordan en vanlig norsk familie levde sitt dagligliv. Og valget av «tilfeldig norsk familie» var øyensynlig falt på oss.

dotmatrix-0007

HAHA – DA LODDE JEG GODT – OG MORET MEG HELE DAGEN

Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. 🙂 Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Remote viewing

(Rapport fra drømmeland)

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner (Remote viewing: Å kunne gå ut av kroppen sin i søvne eller våken-tilstand for som usynlig ånd se og oppleve hva som foregår et helt annet sted.

Det har vært mye seriøs forskning omkring dette, da det kan brukes i spionasje-øyemed. Nevner CIA – Project Stargate. OK, unnskyld digresjonen – her kommer drømmen:

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner

«Hei Terje. Jasså. Du er ute og går på disse trakter. Hadde vært kjekt forresten om du kunne fortelle meg om hvorvidt du kan se meg også»

Jeg snudde meg. Ingen bak meg. Men da jeg så litt på skrå oppover fikk jeg øye på en liten fet barokk-engel med strålekrans. Fortalte PCD hvordan han tok seg ut. Figuren i lufta vred og vrengte på seg og tok etterhvert form av en sped tenåring, med litt mer falmet stråleglans. «Bedre nå?» spurte PCD

Senere forsøkte jeg å besøke PCD, men han var forsvunnet. Ingen skjønte stort. Hans forsvinningsnummer var et stort mysterium. Jeg bestemte meg for å finne ut av det. I den forbindelse fikk jeg hjelp av min mor (som har vært død i noen år)

Vi benyttet oss av et hemmelig nettverk. En viktig ressurs i dette nettverket var en røntgen-sykepleierske på Haukeland sykehus. Vi besøkte henne på hennes arbeidsplass, men siden besøket var av privat natur måtte vi tie når andre kom innom. Da vi ble alene viste hun oss en skjerm og noen hvite tynne bånd som kunne avspilles.

Jeg satte inn et av båndene. Lyden steg jevn. Hørte noen skrik. Senere kom bildet av PCD opp. Han satt i en sofa sammen med en annen og så på TV. Fra TV’en kom det en pipelyd som gikk gjennom marg og bein. PCD og den andre holdt seg for ørene og skrek. Sammen med min mor og sykepleiersken, bestemte jeg meg for å finne ut av det. Hvis PCD var i trøbbel, skulle vi nok tre hjelpende til.

Samtale med J.S.Bach

(Rapport fra drømmeland)

I natt hadde jeg i drømmeland den glede å møte ingen ringere enn Johann Sebastian Bach, som var i strålende humør og som villig lot seg intervjue om sin musikk. Jeg spurte ham hva det kom av at musikken hans var så evig ung, så like «diggbar» til enhver tid.

Han svarte at det var den samme trangen som fikk folk til å danse, som fikk ham selv til å komponere musikk. Musikken er i harmoni med kroppens rytmer. Så selv om det ikke er dansemusikk, får man nok lyst til å danse når man hører den, så den er vel derfor jeg, hrm, kaller den «diggbar».

Jeg traff Bach hjemme hos ham selv sammen med noen felles venner. Han var uten parykk, og kledd i en slags morgenkåpe. Han så ikke like streng ut som på bildene, men hadde et vidunderlig smil. Han virket litt usikker når jeg kom inn, men tødde raskt opp da han så hvor glad jeg var over å treffe ham.

th-christie_messe-en-si-mineur-bach-site

Halldór Kiljan Laxness

(Rapport fra drømmeland)

unknown

I denne drømmen var jeg ung igjen, et sted midt i tenårene var jeg vel, bodde på Lambertseter og vanket sammen med noen jevnaldrende venner. Så var det en i gjengen som hadde funnet ut at forfattere, det var enestående trivelige mennesker, særlig den islandske forfatteren Halldór Laxness. Laxness, han var så trivelig at det nesten ikke gikk an. Så vi måtte absolutt besøke Laxness. Vi gjorde det, vi dro på besøk, og det var riktig som det var hevdet.
Han var virkelig det triveligste menneske man kunne tenke seg