Chakra-drøm

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen hadde et hinduistisk tilsnitt. Denne gang var jeg på et marked nede i bygda. Så var det noen som hadde bygd om Evanger kirke til et slags spirituelt museum. Der var 7 etasjer, en etasje for hver av chakraene. Jeg tok trappa i tårnet opp til 6. etasje, ajna chakra. Hadde lyst til å lære mer om det som kalles «det tredje øye».

Man ville bli møtt av en prest som forklarte ting, ble det sagt. Men jeg kom inn i et nakent rom, med stående panel malt i antikkhvitt. Hmm, så kjedelig, tenkte jeg. Det var ingen prest der heller. Men så oppdaget jeg at den ene veggen egentlig var en gardin, som jeg kunne løfte til side og passere gjennom. Da kom jeg inn i et ytterst fredfullt rom, med røkelsesduft og herlige farger. På veggen bak så jeg et såkalt «yantra» en geometrisk figur bestående av sammenvevde opp-ned trekanter, som brukes til meditasjon innen hinduismen og buddhismen.

Jeg bestemte meg for å bli der en stund for bare å nyte atmosfæren. Rundt omkring i krokene sto det lenestoler som man kunne slappe av i. Jeg satte meg ned i en av dem. Men ved siden av meg satt en dame (jeg skal ikke nevne navn) som alltid er temmelig skravlete. Mens jeg forsøkte å slappe av og nyte stedet, skravlet hun meg huden full om vær og vind. Men tilslutt klarte jeg å bare koble henne ut, slik at hennes stemme ble en slags beroligende bakgrunnslyd og ikke forstyrret meg lenger. Så var det bare fred og nytelse igjen.

Stabat mater peligrosa

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var i en italiensk storby for å forske på påskens egentlige betydning. En fugl satte meg på sporet av en glemt, av kirken undertrykt sekt fra middelalderen. Denne fuglen sang en spesiell variant av påskehymnen Stabat Mater. I stedet for «Stabat mater dolorosa» (om Maria som står med sorg i hjertet ved Jesu kors), sang de noe annet: «Stabat mater peligrosa» (om den farlige mor).

I denne sekten var det Maria som var mysteriets kjerne, ikke Jesus. Da Maria sto ved Jesu kors, ble hun så fyllt med kraft at hun grep inn og endret virkeligheten, slik at Jesu korfestelse fra da av aldri hadde funnet sted. De som var vitne til dette, tok til å dyrke Maria som en mirakelkvinne med makt over tid, historie og virkelighet.

Ved et tilfelle kom jeg over et manuskript med «Stabat mater peligrosa», men jeg mistet det, husket ikke lenger hvor. Jeg søkte ved å spørre meg frem blant katolske prester i Vatikanet, men de var skeptiske. Det var jo så vanlig for tiden, sa de, å søke alternative tolkninger av Maria-skikkelsen. Det var en trend som de ikke ønsket å støtte. Men uten at de var klar over det, var det nettopp disse realiteter som var årsaken til Maria’s høye status innen den katolske kirke.

 

Kjærlighet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg arbeidet i det skjulte for å finne definisjonen av kjærlighet. Jeg søkte i naturen, jeg søkte blant mennesker og jeg søkte i religionen. For å nå mitt mål var jeg i Vatikanet. Jeg kunne ikke gi meg til kjenne, og jeg måtte unngå å bli lagt merke til, men selv la jeg merke til alt som foregikk.

Jeg så «en god prest» i ferd med å velsigne en avdød venn. En biskop kom bort til ham og sa: «Ikke velsigne.» Den gode presten protesterte og sa: «Men han var et godt menneske og en god venn!» – Så velsignet han den avdøde helt uten å ta hensyn til biskopen.

Jeg hadde hørt og sett tilstrekkelig, så jeg var på vei ut. En definisjon av kjærlighet hadde jeg funnet, og den var slik: Kjærlighet er å være en venn. – Man kan være venner med mange, men man kan ikke være venner med alle.»

En detalj ved drømmen: Jeg hadde arbeidet med jorden, så mine bukser var skitnet til av gjørme. Dette økte risikoen for å bli oppdaget. Men det var ingen som la merke til det.

 

Katedralen

(Rapport fra drømmeland)

 

Bak fjellene ved Mandal oppdaget jeg en enorm katedral, skjult for menneskeheten. Jeg gikk dit og inn gjennom de tunge portene. Langt inne i mørket kunne jeg skimte et lys, og jeg gikk mot lyset. Der ved alteret så jeg en urgammel prest streve med å gjennomføre et rituale. Gammel som han var, og nedtynget av gull, juveler og liturgiske klær, trodde jeg neppe han ville klare det. Så jeg tilbød min hjelp, som den gamle aksepterte.

Han tok meg i armen og ledet meg inn i mørket. Først kunne jeg ikke se noe, men etterhvert kunne jeg skimte en bakvegg med relieffstatuer av helgener, apostler og engler i flere nivåer oppover så langt jeg kunne se. Presten pekte oppover mot en nisje langt der oppe. Jeg ble bedt om å klatre opp for å hente begeret med hostiene.

Med stort strev klatret jeg nivåene opp langs apostlers og englers skuldre. Tilsist var jeg ved nisjen og hadde begeret foran meg. Jeg grep det og tittet oppi for å se de hellige hostier, men oppe i begeret var det POTETGULL. Jeg ble såpass forskrekket av synet at jeg straks våknet. Det var jo litt av et antiklimaks.

Til nattverd i Bergen

(Rapport fra drømmeland)

Det er lenge siden jeg sist var til nattverd, flere år siden faktisk, men i natt var jeg altså til nattverd. Jeg hadde ikke fått skriftet først, som seg kanskje hør og bør, men pyttsann, jeg overlever vel. OK, slik var drømmen: Bergen by hadde forandret seg mye siden jeg var der sist. Det var i det hele tatt vanskelig å kjenne seg igjen. Torgalmenningen var blitt mye lengre, og midt mellom smugene lå et gammelt slott som minnet meg om Guadalest i Spania. Men slottet, og området omkring det var det ingen som visste om, selv ikke bergenserne selv. Folk fikk rett og slett ikke øye på det. Ikke desto mindre gikk jeg dit, og møtte en gammel skolekamerat, som jeg gikk på folkeskolen sammen med og som jeg senere i livet vanket sammen med i katolske miljøer. Det er mange år siden jeg har sett ham. Men der var han altså. Han presenterte meg for en gammel prest, og vi ble invitert hjem til denne presten.

Presten bakte brød og rørte i deigen. To av brødene var allerede ferdige. De var runde og flate. Presten skar ut to stykker til oss, som vi spiste. – Ja, og så er det vinen, da. Den står der. Kjøkkenbordet var til høyre for meg, og der var det utplassert tre små glass med vin. Jeg skjønte at det var en slags nattverd jeg deltok i. Jeg tok ett av de små vinglassene og drakk av det.

 

Denne drømmen minner meg om en drøm jeg hadde engang i tenårene, om en skjult katedral, om en gammel prest, om nattverd. Jeg kaller drømmen KATEDRALEN.

Slik var den:

Bak fjellene ved Mandal oppdaget jeg en enorm katedral, skjult for menneskeheten. Jeg gikk dit og inn gjennom de tunge portene. Langt inne i mørket kunne jeg skimte et lys, og jeg gikk mot lyset. Der ved alteret så jeg en urgammel prest streve med å gjennomføre et rituale. Gammel som han var, og nedtynget av gull, juveler og liturgiske klær, trodde jeg neppe han ville klare det. Så jeg tilbød min hjelp, som den gamle aksepterte. Han tok meg i armen og ledet meg inn i mørket. Først kunne jeg ikke se noe, men etterhvert kunne jeg skimte en bakvegg med relieffstatuer av helgener, apostler og engler i flere nivåer oppover så langt jeg kunne se. Presten pekte oppover mot en nisje langt der oppe. Jeg ble bedt om å klatre opp for å hente begeret med hostiene. Med stort strev klatret jeg nivåene opp langs apostlers og englers skuldre. Tilsist var jeg ved nisjen og hadde begeret foran meg. Jeg grep det og tittet oppi for å se de hellige hostier, men oppe i begeret var det POTETGULL. Jeg ble såpass forskrekket av synet at jeg straks våknet. Det var jo litt av et antiklimaks.