Å møte seg selv i drømme

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har tidligere referert en drøm der jeg møtte meg selv som tenåring. I denne drømmen møtte jeg meg selv som tyveåring, denne gang også på Lambertseter, der jeg vokste opp. Og drømmen den var slik:

Det var interessant å møte meg selv, som i en tidsreise tilbake til en periode i min oppvekst. Vi var ikke den samme, men i slekt på en måte. Den tyve år gamle utgaven av meg selv var sjenert, tilbaketrukket, litt usikker, men full av vidunderlige drømmet. Jeg likte ham, syntes han virket sympatisk, ville gjerne gi ham noen gode råd. Ville gjerne si: Ingen grunn til bekymring, ting ordner seg, det går bra til sist. Jeg ønsket ham alt godt.

Han stirret forundret opp i luften, lyttende – som om han merket noe. Men han oppfattet ikke at jeg var der. Men han merket at det var noe uvanlig nært innpå.

Og her er jeg, over førti år senere. – Og jeg kjenner jo virkningene av velsignelsene jeg ga meg selv dengang jeg var 20 år gammel. og jeg vet: ting ordner seg. Vi er alle tatt godt vare på. Det finnes kjærlighet i overflod. Vi har aldri vært alene.Vi har alltid vært elsket. Vi er alltid blitt sett.

t

Reklamer

Underjordisk tilværelse

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen befant jeg meg dypt under jordens overflate. Jeg beveget meg langs korridorer, med tapet på veggene og med grønnmalte dørstokker i grovt treverk, Dørene var av tre, som på gamle gårdsbruk. Men korridor-systemet var oppstykket og isolert. Så det var egentlig ingen vei ut.

Men det gjorde ingen ting, for jeg hadde evnen til å bevege meg gjennom fjell. Og jeg kunne sveve fritt opp og ned langs dype sjakter. Jeg gikk langs disse korridorene og imellom dem, og etter hvert kom jeg ut i en sal der jeg møtte en gruppe ungdommer, hyggelige, litt hippie-aktige og på min alder (ca. 30 år gamle i drømmen). Det var planlagt en ekspedisjon, som jeg gjerne ville delta på. Vi vandret langs underjordiske stier, og kom etterhvert frem til en grotte der vi skulle overnatte.

abub

Det var endel telt der allerede, hvor det oppholdt seg endel utenomjordiske vesener. Inne i teltene sov de utenomjordiske i uthulte steiner. De hadde menneskekropper, men deres ansikter var hunde-ansikter. De var alle ikledd en slags romdrakter for å beskytte seg mot vår atmosfære som var svært fremmedartet for dem. Selv om de sov hadde de øynene åpne og kunne se oss. Deres øyne var vennlige og kloke, slik at man umiddelbart kunne føle vennskap og sympati. Vi forlot de utenomjordiske og fortsatte vandringen langs de underjordiske stier.

Så så vi til sist en lysning. Vi kom ut og beveget oss langs en trang og dyp grøft i en åker og ut til en bebyggelse av hvite hus med røde teglsteintak i et fjell-landskap med utsikt til havet langt der nede. Det minnet meg litt om Lambertseter, drabantbyen til Oslo der jeg vokste opp. Slik sluttet drømmen. Jeg satte igjen med følelsen av at alle mine problemer var løst, at alle mine sorger var forbi, og at fra nå av kom alt til å gå bra.

Quand ils sont justes

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var tilbake i min barndoms gate, Antenneveien på Lambertseter. Jeg la merke til en ung kinesisk (eller vietnamesisk) dame som sang en sørgmodig vise. Det tok litt tid for meg å oppfatte ordene. Hun sang på fransk. Når jeg hørte nøye etter oppfattet jeg teksten:

Quand ils sont justes,
quand ils sont justes,
je cesserai de m’imaginer,
je cesserai de m’imaginer»

Den sørgelige melodien står klart for meg. Det hele virket svært gåtefullt. Måtte våkne for å oversette fra fransk til norsk. Det skulle bety noe slikt som:

Når de er (blitt) rettferdige,
vil jeg slutte å forestille meg noe.

Hun var nok fra Vietnam. Vietnam har vært fransk koloni, og det franske språk har vært utbredt der.

skjermbilde-2016-09-15-kl-13-20-09

Koyaanisqatsi

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen dreier seg om krysset Lambertseterveien / Antenneveien, Jeg har hatt en annen drøm om dette veikrysset ganske nylig, drømmen om den vietnamesiske jenta som synger så vemodig «Quand ils sont justes, je cesserai de m’imaginer».

Denne gangen var det «Flyvåpenets dag» med et forrykende show borte i veikrysset. Det var jagerfly og helikoptere i luften, og store hvite plakater hang fra himmelen og ned i krysset. Flyvåpenets budskap var at det var til for den alminnelige borger og for lokalsamfunnet, og at hvem som helst i lokaladministrasjonen skulle kunne rekvirere støtte fra luftvåpenet til enhver tid. Eksempler var den lokale sogneprest, legekontorer, kommunalt ansatte, samt bakeren på senteret.

Mens alt dette foregikk var jeg tilstede i leiligheten der jeg vokste opp, i Antenneveien 6, 2. etasje. Jeg var tenåring og bodde der sammen med mor og far. Men vi opplevde et renn av pressefolk, som var innom for å dekke begivenhetene borte i krysset. De kom og gikk. Jeg måtte ta meg av dem, vise den ut på verandaen, der det var best utsyn. Jeg måtte passe på at de fikk med seg sakene sine (dyrt fotoutstyr) da de gikk.

Dette kaoset av folk ble forsterket av at man spilte verket Koyaanisqatsi – Life out of Balance av Philip Glass på høyt volum. Denne musikken gikk som en rød tråd gjennom hele drømmen. Selv om musikken i partier kan virke vill og kaotisk, er den vakker og musikalsk stringent (som en moderne JS Bach). Jeg er svært glad i musikken til Philip Glass, så musikken fikk meg til å nyte situasjonen.

koyaanisqatsi_400x400

Fru Pedersen i første

Husker ikke hvor gammel jeg var, bare en liten pjokk, men jeg hadde da lært å snakke, og en viss dametekke var jeg visst født med. Vi bodde i annen etasje, Antenneveien 6 på Lambertseter. I første bodde Charles Pedersen med kone (husker ikke hva hun hette til fornavn). Fru Pedersen var glad i blomster, så hun hadde plantet et praktfullt blomsterbed foran sin balkong, ut mot plenen foran huset.

En dag hun sto der og stelte med blomstene, stoppet jeg opp for å se på.

«Hva er det du gjør da, fru Pedersen?» spurte jeg interessert. –

«Jeg steller med blomstene mine, jeg», svarte hun blidt.

Jeg sto og betraktet situasjonen meget nøye, la merke til at fru Pedersen hadde på seg en blomstret kjole, og ville bemerke det. Så jeg sa:

«Jeg synes du ser ut som en blomst selv, jeg, fru Pedersen.»

Fru Pedersen smilte som en sol, smålo litt og sa noe slikt som

«tusen takk for komplimenten, du. Det var da hyggelig sagt.»

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med det. Jeg hadde jo bare konstatert et faktum (kjolens blomstermønster) – men uansett var det jo alltid hyggelig med blide folk.