En gammel venninne

Denne damen her er eldre enn hun ser ut til. Hun er hele 25000 år gammel. – Synes hun er ganske søt til så gammel å være. Gamle damer har sin egen høyt spesielle sjarm. Vibeke setter også stor pris på hennes selskap, så hun sitter på et bord i entréen (ikke Vibeke, atså, men La Dame de B) for å hilse på oss hver gang vi passerer. Og vi sier «hei» tilbake.

Hun kalles for La Dame de Brassempouy. Den 25000 år gamle grovt tidfestede statuetten ble funnet i Frankrike og er oppkalt etter stedet den ble funnet. Originalen er på Louvre, og en kopi er hos meg.

venus_of_brassempouy

Reklamer

S’il vous plaît, monsieur

Fransk høflighet, ja. – En ung dame fortalte meg en gang – hun skulle innom en baker – et sted i Frankrike – Aix en Provence nærmere bestemt – for å kjøpe seg en baguette. Hun gikk bort til disken og ropte «UNE BAGUETTE» – og ble fullstendig ignorert. Hun forsøkte seg flere ganger. Bakeren ekspederte andre, og lot som om han ikke så henne i det hele tatt.

Tilslutt så hun vel litt fortvilet ut. Så bakeren forbarmet seg over henne, vinket henne til seg og hvisket henne i øret: «Une baguette, s’il vous plait, monsieur» (en baguett, hvis det behager Dem, min herre) med en vennlig og myk stemme. Så forsøkte hun seg en gang til, på slik måte bakeren hadde foreslått. Da ble hun ekspedert med det samme, og fikk et vennlig smil med på kjøpet.

Hyggelig historie, synes jeg. Men den sier jo også noe om franskmenns forhold til høflighet. – Så jeg passer nøye på, alltid å tilføye et «s’il vous plait, madame» eller «s’il vous plait, monsieur», når jeg er ute og handler i Frankrike.

 

Fransk høflighet

Glemmer aldri denne festlige og forunderlige historien. For noen år siden bodde jeg et par måneder i Bordeaux. Når jeg kommer til nye byer, liker jeg «å gå meg bort» for så «å finne veien tilbake igjen». – Dette praktiserte jeg også i Bordeaux og havnet ettervert i et litt lugubert strøk bak jernbanestasjonen Saint Jaques.

Mens jeg sto og slappet av ble jeg plutselig trengt opp i et hjørne av en litt lurvete, grovbygd type med to kamphunder i bånd (pitbull-terriere var det vel).

 

«Vous avez de l’argent?» spurte han meg bryskt. (Har De penger?) –

Men jeg var pengelens. – «Ja, nå blir jeg vel slått ned eller noe verre» – tenkte jeg resignert. – «Désolé, monsieur. – Je n’ai pas d’argent», svarte jeg spakt (Beklager, jeg har ingen penger). Da «hadde jeg ikke mye høy i hatten», skal jeg si deg. –

Han så på meg en stund, som om han vurderte meg nøye. Så sa han (til min store forundring): «Désolé de vous avoir dérangé, monsieur. Bonne journée!», tok med seg hundene sine og gikk. Jeg følte meg paff og lattermild. Det han sa var jo så utsøkt høflig. Oversatt blir det vel: «Jeg beklager å ha forstyrret Dem, min herre. Ha en god dag!». Franskmenn er høflige, det skal være sikkert og visst

Jeg har spist katter

Stemte lyder i fransk uttale er viktig. En ung novise på St. Katarinahjemmet ble engang spurt på fransk om hun ville ha noe å spise. De snakket fransk seg imellom. Så hun svarte at hun allerede hadde spist. På fransk: «Non, merci. J’ai mangé déja». Men hun glemte at j’en i déja skulle være en stemt lyd. Dermed ble hennes medsøstre forskrekket og lettere sjokkerte. Det de da oppfattet var følgende: «J’ai mangé des chats» som betyr «Jeg har spist katter». – Men misforståelsen ble rask oppklart, heldigvis.

cat-quiz_0

Det abstrakte maleriet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg våknet opp helt tanketom. Hadde jeg drømt noe i natt? – Nei, jeg jeg trodde ikke det. Hmm – merkelig, tenkte jeg. Men så kom minnet om denne drømmen sigende, først nesten umerkelig, så sterkere, inntil minnet satt der, klart til å skrives ned.

Jeg ruslet omkring på Frogner (i Oslo). Skulle treffe venner. Og jeg traff dem. De hadde funnet et bilde til meg, et lyseblått, abstrakt oljemaleri. Dette maleriet vil gjøre deg godt, sa de. Og jeg skjønte hva de mente. Maleriet fikk meg til å føle meg fantastisk, føle en slags vidunderlig frihet, som om jeg hadde fått vinger. Jeg følte at bildet utstrålte fred og harmoni.

Det var en venn av mine venner, en franskmann ved navn Paul Denais, som hadde gitt meg sitt bilde, helt uten å kjenne meg. Jeg ville gjerne treffe denne vennlige franskmannen, så vi ruslet opp til der han bodde. Han sto utenfor, på fortauet. Han hadde en elegant fremtoning, lyseblå dress, litt utradisjonell. Jeg henvendte meg til ham på fransk, for å være høflig, takket ham for bildet, og så at jeg godt kunne betale for det. – Vel, vi måtte eventuelt komme tilbake til det senere, sa han, da bygningsarbeidere var i ferd med å ta ned en balkong, og da han var for opptatt med, i øyeblikket, å overvåke at dette gikk bra.