Himmel? – eller helvete?

Himmelen er kanskje ikke det beste stedet å være? Husker jeg så en episode av Sorte Orm med Rowan Atkinson i hovedrollen. En biskop lå på dødsleiet og Sorte Orm sto ved sengekanten.

«Du skal vel til himmelen nå?» sa han til biskopen, «sitte på skyer og spille harpe i tusenvis av år, i en hel evighet. Du vil ikke heller ned dit da?» spurte han og pekte nedover. «Der drikker de øl og bedriver hor hele tiden.»

Biskopen fikk noe å tenke på da. «Jo, du sier noe der», sa han, «jeg ville vel igrunnen foretrekke det.» Og med et smil om munnen sovnet han inn.

 

Reklamer

Kyndelsmesse

(Rapport fra drømmeland)

Det skulle feires lysmesse for første gang på det lille stedet ute i havgapet. Det var min oppgave å hente lyset, installere det og vise hvordan det skulle brukes, Vibeke og jeg hadde forsert vilt og farlig terreng for å hente det ned, og for å bringe det inn. Et lite lys ble fastmontert og forankret i en benkeplate inne i kirkerommet. Et annet, gigantisk lys (stort som et fyrtårn) ble forankret og fastmontert ute på selve eiendommen. Begge ville bli tent i seremoniens løp.

 

Ikledd tunge ornater, og med røkelse og orgelklang i luften, skred biskopen og jeg oppover midtgangen, med ministranter og korsbærer foran oss. Kirken var mørklagt, men ville ganske snart bli fyllt opp av et tiltagende, til sist nesten blendende lys. Mange var rørt over å se meg der, da de så dette som en gammel hednings tilbakevenden til kristendommen. Men jeg visste bedre.

Ved å introdusere lyset, innførte jeg noe nytt som ville komme til å forandre kirken innenifra, slik at det til sist ikke ville bli noen skygge igjen. Jeg var i denne forstand lysbringeren – en luciferullus (liten Lucifer). Men jeg holdt det skjult, for ikke å skremme.

Fakta-opplysninger: Kyndelsmesse (lysmesse) er (fra gammelt av) festen for Jesusbarnets fremstilling i tempelet i Jerusalem 40 dager etter fødselen. Feires 2. februar. Navnet Lucifer betyr lysbæreren / lysbringeren og stammer fra bibelens ord der djevelen assosieres med morgenstjernen (antakelig planeten Venus). – «Å, som du er falt fra himmelen, du skjønne morgenstjerne!» – (Jes 14: 12)

Biskopene

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var innleid som konsulent for bispekollegiet og skulle hjelpe dem med effektivisering av deres oppgaver. Dette skulle jeg hjelpe dem med ved å sørge for at den informasjonen de satt på ble bedre strukturert.

Problemet var jo at de stort sett alltid sa det samme. Redundans kalles det vel. Ting som bare gjentok seg skulle skilles ut, struktureres og trykkes som vedlegg, eventuelt spilles inn på bånd.

Dermed kunne biskopene begrense seg til å si det som var nytt og originalt. Så kunne de nøye seg med å dele ut vedlegg / spille av opptak for å komplettere. På denne måten ville de ikke trenge å si så mye, og arbeidet deres ville bli enklere og arbeidsdagene mer effektive.

Jeg disponerte et ganske flott kontor, omtrent som biblioteket på en gammel engelsk herregård. Som sekretær hadde jeg Eva Rosenkrans (hun fra Hotel Cesar).

Og som konsulent passet jeg på å være vennlig og oppmuntrende i forhold til biskopene, mine oppdragsgivere. Jeg kunne si slike ting som: «Dere biskoper, dere har jo tross alt det høyeste embetet innen kirken.» Da smilte de beskjedent og nikket vennlig tilbake. Slike oppmuntringer gledet dem svært. Selv var jeg ikke kristen, mer omtrent det stikk motsatte. Men det trengte ikke de vite noe om, og det spilte jo ingen rolle heller for det oppdraget jeg med så godt resultat utførte.

Kjærlighet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg arbeidet i det skjulte for å finne definisjonen av kjærlighet. Jeg søkte i naturen, jeg søkte blant mennesker og jeg søkte i religionen. For å nå mitt mål var jeg i Vatikanet. Jeg kunne ikke gi meg til kjenne, og jeg måtte unngå å bli lagt merke til, men selv la jeg merke til alt som foregikk.

Jeg så «en god prest» i ferd med å velsigne en avdød venn. En biskop kom bort til ham og sa: «Ikke velsigne.» Den gode presten protesterte og sa: «Men han var et godt menneske og en god venn!» – Så velsignet han den avdøde helt uten å ta hensyn til biskopen.

Jeg hadde hørt og sett tilstrekkelig, så jeg var på vei ut. En definisjon av kjærlighet hadde jeg funnet, og den var slik: Kjærlighet er å være en venn. – Man kan være venner med mange, men man kan ikke være venner med alle.»

En detalj ved drømmen: Jeg hadde arbeidet med jorden, så mine bukser var skitnet til av gjørme. Dette økte risikoen for å bli oppdaget. Men det var ingen som la merke til det.

 

Bygg-konsulenten

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg sto på byggeplassen med drømmende øyne og lot stemninger strømme gjennom meg. Så ble jeg kalt inn til «sjefen», som var en sympatisk kvinne på min alder. «Så hyggelig», tenkte jeg, men da jeg traff henne, ga hun meg kjeft. «Hvordan kan du tillate deg?», kjeftet hun, «å la biskopen vente en hel formiddag? Hva er det du driver med, egentlig?» –

Først ble jeg irritert, men så skjønte jeg at noen hadde kjeftet på henne, og at dette gjorde henne så fortvilet at hun bare måtte ta ut frustrasjonen på noen annen. Så jeg valgte å gi henne en skikkelig forklaring. Og jeg forklarte meg slik:

Jeg hadde tenkt slik: Det var viktigere at biskopen fikk den beste og grundigste rådgivning enn at han fikk den raskeste rådgivning. Når jeg vurderer et byggverk, tar jeg også med de åndelige aspekter, og jeg ser mye som ikke alle andre ser. Jeg risikerer jo, at biskopen ikke vil skjønne den fulle rekkevidde av mine råd, men uansett vil jeg da ha bidratt med det beste jeg kan, og hvis han skulle forstå, vil det være fantastisk. Men hvis jeg skulle gi ham raske og overflatiske råd? – Vel, da vil han helt sikkert forstå alt jeg sier, men informasjonen vil være ufullstendig og mindre god. Så konklusjonen blir: Jeg måtte ta sjansen på at biskopen ville kunne forstå, og jeg måtte ta meg god tid. Det var viktigere at han fikk god rådgivning, enn at han fikk rask rådgivning.