Drømmer i verseform

(Rapport fra drømmeland)

Ved tusenårs-skiftet skjedde det noe nytt med mine nattlige drømmer. Jeg mottok drømmer i verseform. Det var som om noen leste opp vers for meg. Noen drømmer av denne type var høytidelige, andre var ordspråk-aktige, og andre igjen var mer humoristiske. Siden mange av dem var temmelig korte, har jeg samlet noen av dem her:

Kong Sigismund

Kong Sigismund av Mosebrunn
han trådte ned i Alvelund
og slo en ring om hellig grunn.

En enkel hest

En enkel hest spiser havre.
En komplisert hest tenker seg om først.

Steintrapp

Tal vennlig til en steintrapp
og den vil føre deg oppover.
Se på den med mishag
og den vil holde deg nede.

Sverdfugl

En sverdfugl
har alltid redet
fullt av dolker.

Sovesofa

En sovesofa er grei å ha, 
men hva skal du gjøre 
når den en vakker dag våkner?

Slange fra paradis

Kom slange fra paradis !
Sno deg om mitt venstre ben,
så skal jeg sno meg om ditt høyre !

Musvåk

Sannheten er som en musvåk:
Den fortaper seg i festgleder
før den drar hjem
Den setter seg på høye gjerder
og sier: Du er min!

Knuste sjelers natt

Hva er det som stiger opp over byen?
Det er de knuste sjelers natt.
Jeg mangler blomster – men alt er stengt.
Da kjenner jeg duften av morgengry.
Dette er denne tiden 
da alle dører åpner seg –
og gatene fylles av rosenduft.

Frihet

Skulle verden settes fri idag –
med sølvpapir og diamanter på ;
Ville du ikke sette deg ned –
og brekke av en bit ;
Bare for at jeg – din gode venn –
skulle føle meg tilfreds.

Hvite slange

Brist, hvite slange !
Vit at hele vide verden smiler til deg !
Kom til meg på skapelsens dag !

Gravemaskin

Jeg er redd dere kommer opp
med en gravemaskin mellom tennene.
Det er ikke slik omsorg skal vises.
Det er ikke slik kjærlighet skal utøves.

Månen

Stenen du kastet i brønnen – 
er steget opp – og troner over skyene.
Det er månen – som lyser for deg om natten.

Neptun

Spiller de fotball på Neptun?
Er ikke det en gassplanet?
Vær ikke redd for det, lille venn.
Det er plass nok på tribunen.

Orgel

Hvem spiller orgel ved midnattstid?
Det er vinden mellom snedekte fjell.

Teoretikere

Det fins så mang slags teoretikere
En av dem er jeg – 
Jeg har en teori om deg :
At du er meg og jeg er deg !

Enhet

Det finnes kun ett menneske på jord
og dette mennesket ser på seg selv
gjennom tusen par øyne

Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Dronning Sonja

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var en slags personalsjef ved det kongelige hoff. Jeg diskuterte mulige ansettelser med dronningen. «Tror du Bård Andreas Schjølberg ville vært en god kandidat?» spurte hun meg. «Å så absolutt», svarte jeg, «Bård er både omtenksom og klok. Og han er dessuten meget intelligent. Hvis vi kunne huke inn ham, har vi gjort et kupp.»

En kvinnelig mellomleder kom inn. Hun var ganske «stram i maska» og tilgjort upersonlig. Men jeg så at hun ikke hadde det godt, så på tross av hennes utilnærmelighet, gikk jeg frem og ga henne en klem, strøk henne over håret. «Det skal nok gå bra», sa jeg trøstende.

Dronning Sonja hevet øyenbrynene og sa etterpå: «Det går da ikke an å behandle våre mellomledere slik, gjør det vel?» – «Joda, Deres majestet», sa jeg. «Jeg er en omsorgsfull person, og det er jo dessuten min oppgave å legge til rette for at folk skal kunne fungere godt i sine stillinger.» – Dronning Sonja så ut til å forstå / akseptere dette.

(Bård Andreas Schjølberg var stasjonssjef på Norges Turistråds kontor i New York dengang jeg var IT-ansvarlig i samme organisasjon.)

Nuestra señora de la santa muerte

 

Ja, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer.

Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr.

I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar.

Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjen

Å leve med sykdom

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig