(Rapport fra drømmeland)
I denne drømmen så jeg Liv, en hyggelig dame som jeg kjenner, møte en tegneserie-mann, faren til rampegutten Dennis. Hun sang ham en sang, med teksten:
Dersom du lytter til mitt hjerte, vil jeg også lytte til ditt hjerte.
Dersom du ikke lytter til mitt hjerte, vil jeg heller ikke lytte til ditt hjerte.
Sangen hadde en melodi – som en enkel barnesang eller vuggevise. Jeg husket melodien da jeg våknet fra drømmen, men jeg klarte ikke å få den til å feste seg.
(Rapport fra drømmeland)
Siden årtusenskiftet har jeg vært plaget av kronisk utmattelse med typisk ME-lignende symtomer. En ekspert sa engang at jeg ikke hadde ME men Fatigue, Det kalles Fatigue dersom det er fysiske faktorer som kan være medvirkende årsaker. Jeg er egentlig lut lei av å forklare meg overfor folk som likevel ikke forstår, for deretter å få en rekke velmente råd som det er umulig for meg å følge. Derfor snakker jeg mist mulig om det.
Men i natt drømte jeg at min kjære, Vibeke, hadde lagd en sang med tittelen «Fatigue», som hun fremførte på en kultur-workshop av privat art (bare for venner og kjente). Melodien var stille og rolig. Det var stemmen hennes, hjerte-klangen som gjorde den bra. Neste dag så vi et underholdningsprogram på fjernsynet, og plutselig dukket Vibeke opp med denne sangen, Noen måtte ha tatt opp en video uten vår viten. «jøss – nå er du blitt pop-stjerne», sa jeg, «nå er det bare å vente litt, så begynner pengene å strømme inn».
(Rapport fra drømmeland)
Jeg var tilbake i min barndoms gate, Antenneveien på Lambertseter. Jeg la merke til en ung kinesisk (eller vietnamesisk) dame som sang en sørgmodig vise. Det tok litt tid for meg å oppfatte ordene. Hun sang på fransk. Når jeg hørte nøye etter oppfattet jeg teksten:
Quand ils sont justes,
quand ils sont justes,
je cesserai de m’imaginer,
je cesserai de m’imaginer»
Den sørgelige melodien står klart for meg. Det hele virket svært gåtefullt. Måtte våkne for å oversette fra fransk til norsk. Det skulle bety noe slikt som:
Når de er (blitt) rettferdige,
vil jeg slutte å forestille meg noe.
Hun var nok fra Vietnam. Vietnam har vært fransk koloni, og det franske språk har vært utbredt der.
(Rapport fra drømmeland)
Jeg drømte altså at jeg skrev en slags «party-sang» til Tove, en venninne fra Bergen. En slik en som folk synger i selskaper. Vers etter vers. Plundret litt, men ble ferdig etterhvert. Men da jeg var ferdig kom det plutselig et vers til, som ikke jeg hadde pønsket ut, men i samme uhøytidelige stil. – Og det lød slik:
Og takk til gamle Odin
som henger på et tre.
For straks han finner runene,
så kommer han jo ned.
Ble så forbauset over dette siste verset, at jeg glemte alle de andre versene dessverre. Kanskje det skal bety at skal takke min berømte navnebror for inspirasjonen til å skrive? – Ja, det gjør jeg så gjerne. Et lite Odin-alter er kanskje ikke då dumt. Vil være glad for å ha en så gjev inspirator.
Håvamål uttrykker seg så mye bedre, og adskillig mer dramatisk.
Fra Håvamål («Runatal») – Odin sier:
Eg veit eg hekk på vindalt tre næter heile nie,
med geir-odd såra og gjeven Odin,
gjeven sjølv til meg sjølv
oppå det treet som ingen veit
kvar det av rotom renn.
Ikkje braud dei bar meg, og brygg ikkje;
ned eg nidstirde, to upp runer,
ropande tok dei, ned att der frå eg fall.
Men på tross av alvoret og dramatikken, kan det jo hende at også Gamleodin har sans for humor og en god posjon selvironi. Føler meg igrunnen overbevist om det. Man kan ane et glimt av underfundig humor i øyet som er igjen.
Odins Runer 