Mørkeredd. Kjeller-angst.

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen var jeg omkring åtte år gammel og bodde på Lambertseter, i Antenneveien 6, der jeg vokste opp. De fleste barna var mørkeredd, så den groveste mobbing man kunne bli utsatt for var å bli stengt inne i kjelleren uten lys. Og nettopp dette skjedde med meg. Noen av gutta dyttet meg nedover kjellertrappen og låste døra mot oppgangen, og det var helt mørkt der nede.

Men det de ikke visste, de andre gutta, var at jeg kunne se i mørke og at jeg ikke var blant dem som var mørkeredde. Nede i en av kjellerbodene hadde jeg flere kasser med bøker, spennende og interessante bøker. Og jeg hadde ingen problemer med å lese dem selv om det var stummende mørkt.

Så da jeg senere, eller neste morgen ble sluppet ut, hadde jeg hatt det fint. Skøyerne trodde nok de hadde gitt meg en skrekk. Jeg holdt mine opplevelser for meg selv. De fikk bare tro hva de ville.

Den tafatte mannen

(Rapport fra drømmeland)

En fattig og tafatt mann skulle ut, men sto på trammen og visste ikke hvor han skulle gå. Alt var jo meningsløst likevel. Så han ble bare stående der. Jeg var til stede som en usynlig venn og hjelper. Mitt budskap til ham som jeg klarte å formidle telepatisk, som om det var hans egne tanker, var følgende:

Det er ikke så ille som du tror. Ditt liv er fullt av mening. Og her er nøkkelen: «Bry deg om dine medmennesker, og ikke minst, bry deg om deg selv. Se deg selv i speilet og ønsk deg selv alt godt. Sett deg på en kafé, legg merke til et medmenneske og ønsk ham alt godt. Se en gruppe mennesker og ønsk dem alt godt.»

Når du setter nøkkelen i låsen og dreier den om, vil du oppleve at folk kommer til deg. Du har kanskje ikke så mye utdannelse, men du har levd et liv, og levd liv er hva visdom består av. Folk kommer til deg for å snakke med deg, lytte til deg og for å la seg nære av den visdom du har samlet på, og ikke minst av den godhet som ligger hos alle mennesker, men som du nå har tatt i bruk.

Det eneste du behøver å gjøre er å være deg selv. Du trenger ikke å prestere noe, for det er ikke noe som skal presteres. Men du vil oppleve likevel at ditt liv er fullt av mening. Det var jo en hyggelig drøm.

Jeg selv kan være litt nedpå og tafatt av og til, så drømmen var kanskje en usynlig hjelpers måte å hjelpe meg på.

Tårnet

(Rapport fra drømmeland)

Det var kunstutstilling – men kunsten var «litt farlig» og krevde at vektere var tilstede. Utstillingen befant seg i en tårn-bygning. Alle dører var låst og man måtte ha vekter-assistanse ved hver dør-plassering, Utstillingen var fordelt over 4 etasjer, med streng adgangskontroll. De fleste hadde kun tilgang til første-etasje.

I første etasje var en kafé, full av «gamle tanter». Min mor var også der, men hun kjente meg ikke igjen da jeg ga henne en klem – var for oppslukt av samtalene rundt bordet. Jo høyere man kom i etasjene, jo mer begrenset var adgangen. I kjelleren fant jeg en safe innebygd i veggen. Safe-døren sto åpen. Der lå nøkler til alle dører og etasjer.

Jeg forsynte meg med nøkkelen til tårnet, dro opp og låste meg inn. En god venn var med meg. Sjansen var stor for at ville bli der utover stengetid – men det var allright. Jeg ville alltid kunne finne veien ut.

 

Poirot og kunnskapslåsen

Ja, Poirot, han er jo en artig skrue, så jeg prøver å få med meg alle episodene. I kveldens episode fikk man svar på noe jeg alltid har lurt på: Hvorfor omtaler han seg selv i tredjeperson alltid? – Poirot ble selv stilt spørsmålet, og han svarte følgende: «Fordi det skaper en sunn avstand mellom meg selv og min genialitet.» – Hmmm, hvordan skal nå det forstås? Antagelig mente han at han risikerte å bli «høy på pæra» hvis han assosierte seg for mye med seg selv. Da var det mye bedre å se seg selv utenfra hele tiden. Men høy på pæra er han jo uansett. Du verden, du verden, hvilken artig figur Agatha Christie klarte å trylle frem. I januar 2013 hadde jeg en drøm der Poirot figurerte. Jeg har jo hatt så mange fornøyelige drømmer. Denne her kaller jeg:

Kunnskapslåsen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg sto foran biblioteket og ville inn. Foran meg var et lite display. For å komme inn måtte man gjennomgå en kunnskapstest. Spørsmålet jeg måtte svare på var: «Who is the greatest private investigator in the world?» – Jeg tastet inn mitt svar: «Hercule Poirot», og dørene åpnet seg 🙂 Kommentar: Biblioteket har alltid vært et viktig symbol for meg, står for kilden til indre kunnskap, kanskje det noen kaller Akasha. Drømmen sier meg: For å få kontakt med din indre kunnskap, må du bevise at du allerede har full tilgang til den, derav kunnskapstesten (selv om definisjonen på Poirot var et nokså spesielt eksempel). Men andre ord, du kan ikke komme dit på annen måte enn gjennom å være der. – Og det er jo nettopp det man kan i drømmeland. Man kan bestemme seg for (dersom man drømmer bevisst) å være et sted, så er man der fluksens. Tid og rom fungerer helt annerledes.