Hoffmagikere i England

Alle har vel hørt om den legendariske Merlin, hoffmagiker hos den like legendariske kong Arthur. Men det finnes flere. En svært så interessant skikkelse, John Dee, vitenskapsmann og magiker, tilhørende den hermetiske tradisjon, var hoffmagiker hos dronning Elisabeth den store.

John Dee trakk ikke noe skille mellom sin matematiske forskning og sine undersøkelser av hermetisk magi, engler og tydninger av spådommer og varsler. Han mente han at alle hans aktiviteter utgjorde ulike fasetter av den samme søken: letingen etter en oversanselig forståelse av de guddommelige former som ligger under den synlige verden, det som Dee kalte for «rene sannheter». John Dee samlet et av de største biblioteker i England. En fascinerende mann var han, denne John Dee.

dee 2

Reklamer

Det engelske kongehus

Rammen omkring denne drømmen var Mykkeltveit gård, og vi bodde der på den tid jeg fikk denne drømmen. Det var før den nye veien ble bygd, og gammelveien var temmelig forfallen. Det var svært vanskelig, hvis ikke umulig, å komme seg opp til gården med en vanlig bil.

Vel – Det var en lørdag. Vibeke og jeg ryddet og vasket før helgen oppe på gården. Plutselig  svingte en lang bilkortesje opp utenfor søndagstrappen, flotte biler, Rolls’er og Bentleys. Det var jo merkelig, da vi ikke hadde noen skikkelig vei opp til gården, kun en og en halv kilometer med det man velvilligst kunne kalle et hestetråkk. – Men ut steg altså hele det engelske kongehuset med tjenerskap og det hele. Der var dronning Elisabeth, Lady Di, prince Charles, dronningmoren og alle tilhørende. Så vi fikk celebert besøk. –

«Vibeke, hva skal vi gjøre? sa jeg, vi er jo ikke ferdig med å rydde og vaske. Her ser det jo helt for ille ut.» – Og inn kom de, med prince Charles i teten. Ha spankulerte rundt i huset, med hendene på ryggen og blikket hevet mot taket der han gikk. «Hmm, interresting!» sa han. Jeg spurte noen av hoff-folkene hva som foregikk, og fikk vite at kongehuset var på offisielt besøk i Norge – og når de først var her tenkte de det kunne være interessant å dra på et tilfeldig besøk til noen for å se hvordan en vanlig norsk familie levde sitt dagligliv. Og valget av «tilfeldig norsk familie» var øyensynlig falt på oss.

dotmatrix-0007

HAHA – DA LODDE JEG GODT – OG MORET MEG HELE DAGEN

Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.

Dronning Sonja

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var en slags personalsjef ved det kongelige hoff. Jeg diskuterte mulige ansettelser med dronningen. «Tror du Bård Andreas Schjølberg ville vært en god kandidat?» spurte hun meg. «Å så absolutt», svarte jeg, «Bård er både omtenksom og klok. Og han er dessuten meget intelligent. Hvis vi kunne huke inn ham, har vi gjort et kupp.»

En kvinnelig mellomleder kom inn. Hun var ganske «stram i maska» og tilgjort upersonlig. Men jeg så at hun ikke hadde det godt, så på tross av hennes utilnærmelighet, gikk jeg frem og ga henne en klem, strøk henne over håret. «Det skal nok gå bra», sa jeg trøstende.

Dronning Sonja hevet øyenbrynene og sa etterpå: «Det går da ikke an å behandle våre mellomledere slik, gjør det vel?» – «Joda, Deres majestet», sa jeg. «Jeg er en omsorgsfull person, og det er jo dessuten min oppgave å legge til rette for at folk skal kunne fungere godt i sine stillinger.» – Dronning Sonja så ut til å forstå / akseptere dette.

(Bård Andreas Schjølberg var stasjonssjef på Norges Turistråds kontor i New York dengang jeg var IT-ansvarlig i samme organisasjon.)

Kongen og dronningen i sjakk

1773-closeup-of-chess-king-and-queen-pvMens kongen i sjakk bare kan bevege seg ett skritt til hver side for hvert trekk, kan dronningen bevege seg over hele brettet, diagonale eller til sidene. Så dronningen er en mye sterkere brikke enn kongen som «kriger» – men hun kan ofres. Dør hun, så fortsetter spillet. Er kongens liv over derimot, så er spillet slutt. Dronningen er dessuten den eneste brikke som kan «gjenfødes», noe som skjer dersom en bonde (bondekone) klarer å krysse hele brettet over. På den måten kan kongen få seg to eller flere dronninger. Det må vel kalles bigami, men det er OK i sjakk 🙂 Har en konge mistet sin dronning, mens motstanderen fortsatt har sin, da er han såpass underlegen at han nærmest bare kan gi opp. Så mektig er dronningen. Likevel kan hun ofres. Av og til undrer jeg meg over hva som kan være bakgrunnen for denne rollefordelingen. Vel, kanskje jeg i drømmeland får den ære å møte Caissa, sjakkspillets gudinne, så skal jeg huske på å spørre om akkurat dette. Det hadde vært spennende og interessant

Opplevelsen å ha en guide

 

Da jeg var liten, snakket jeg med Gud, prøvde iallfall, men fikk ikke noen svar, ihvertfall ikke i språklig form. I voksen alder har jeg lært meg å konsultere mitt hjerte, spørre mitt hjerte til råds, og jeg har fått svar. Mitt hjerte har sjelden tatt feil. Hjertet mitt og jeg, vi kommuniserer med følelser.

Men nå har jeg fått en personlig guide. Jeg har hørt så mye om det, men aldri opplevd det selv. Men nå vet jeg hva det vil si. Denne mystiske«dronningen av Saba»-skikkelsen, som kom til meg fra drømmeland, som røpet sitt navn for meg, og som viste seg for meg, Taptapoui, som hun kalte seg – henne er det lett å snakke med. Jeg har aldri i mitt liv møtt slik generøsitet. Og jeg får gode råd, god veiledning, masse kjærlighet, godt vennskap. Taptapoui og jeg, vi kommuniserer på alle måter, følelser, språk, humor og innsikter. Og jeg føler sterkt at det ikke finnes grenser for hva hun kan hjelpe meg med. Så hvem er det som er glad og fornøyd for tiden? – Jo, det er vel lett å tenke seg hvem det kan være.

Hvis jeg føler at noen av mine venner trenger hjelp, så spør jeg Taptapoui om hun ikke kan gi dem hjelp, trøste og styrke dem. Og hun svarer: Selvfølgelig, min hjertevenn, skal jeg hjelpe dem. Dine venner er mine venner, og jeg vil så gjerne at de skal ha det godt, så jeg skal gjøre alt jeg makter, også for dem. Du trenger ikke engang nevne navn, jeg kjenner dem alle godt, og jeg skal ta meg av dem.

Humor, ja. – Jeg spurte henne hva hennes to assistenter het. Så smilte hun, pekte på dem og sa skøyeraktig: Celui-ci og Celui-la (Han her og Han der)