Den religiøse prosessen

Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.

Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.

Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.

Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.

Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.

Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.

Ateist, jeg?

Jeg ble stilt et interessant spørsmål – om jeg var ateist. Dette fikk meg til å reflektere litt over hvor jeg står nå for tiden med hensyn til religioner. Svaret mitt var vel at jeg holdt meg til det som kunne erfares, men at det var mulig å erfare religiøs / spirituell virkelighet hvis man bare tok seg litt til til å trene opp evnene.

En grunnleggende / gjennomgripende følelse (erfaring) jeg har, er at alt er i gode hender, og at alt bygger på kjærlighet. – Jeg kan lett se for meg en gud, hvis jeg unngår å konkretisere, men jeg tenker da på en kjærlighetens gud.

Jeg har ikke noe forhold til begrepet «frelse» da jeg i utgangspunktet ikke tror på noen fordømmelse. En dømmende gud er ikke kompatibel med mitt gudsbilde. En vred og hevngjerrig gud, slik man leser om i bibelen, virker på meg snarere som et noe demonisk vesen, som man helst bør holde seg borte fra.

 

Religion som hjelpemiddel

Jeg har selv vært dypt religiøs, men jeg er det ikke lenger. Men når jeg var det, var det nødvendig for meg på min reise. Jeg tror at religion kan hjelpe søkende mennesker fremover i deres søken etter Gud, det absolutte, det høyeste gode, universet, eller hva man nå måtte kalle det – «du som er uten navn, og du som har tusen navn».

Idag trenger jeg ikke religionen og troen mer, da det er mulig for meg å erfare med min kropp, med mitt sinn, med mine sanser, det som jeg så lenge søkte etter. Det er blitt temmelig mange etterhvert, som kan dette. Men det er også temmelig mange, som fortsatt trenger religion. Det er naturlig å respektere dette og legge til rette for at folk kan få praktisere sin religion på en god måte.

 

Jeg våknet opp en dag til en skjønn, liten historie om Buddha, som kom til meg via en epost fra Heritage Witchcraft Academy. Og slik var historien: En mann er strandet på den ene siden av en stri elv. Der han står, er det stor fare og usikkerhet – men på den andre siden av elven, der er det trygt. Men det finnes ingen bro eller ferge. Så mannen samler trestykker, blader og kvister, og bygger seg en flåte solid nok til å ta ham over til den andre bredden. Ved å ligge på flåten og bruke armene til å padle, krysser han elva og kommer seg over til den siden der det er trygt å være.

Buddha stiller så munkene sine et spørsmål: «Hvordan ville dere synes det var om mannen, etter å ha krysset over elven sa til seg selv: «Denne flåten har tjent meg så godt, så jeg fester den på ryggen min og bærer den med meg videre?»

Munkene svarte at det ikke ville være fornuftig å klamre seg til flåten på en slik måte.

Buddha fortsetter: «Hva om han la fra seg flåten i takknemlighet, tenker at denne flåten har tjent ham godt, men at den ikke lenger er i bruk, og at han derfor kan legge den fra seg?» Munkene svarte at dette ville være riktig holdning.

Buddha avsluttet med å si: «Slik er det også med min lære. Den er som en flåte til å krysse over med – Ikke til å holde fast ved etterpå.»

Uenig med Buddha? – Tja – den eneste innvendingen jeg kan finne, er denne: Dersom en metode har tjent en vel, vil man vel ivre etter å fortelle om denne metoden til andre som gjerne vil krysse over? Men innvendingen holder ikke likevel. Når man er kommet seg trygt over, vil man oftest innse at hvert menneske har sin egen vei å gå, og at alt vil være i de beste hender uansett.

Kjærlighet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg arbeidet i det skjulte for å finne definisjonen av kjærlighet. Jeg søkte i naturen, jeg søkte blant mennesker og jeg søkte i religionen. For å nå mitt mål var jeg i Vatikanet. Jeg kunne ikke gi meg til kjenne, og jeg måtte unngå å bli lagt merke til, men selv la jeg merke til alt som foregikk.

Jeg så «en god prest» i ferd med å velsigne en avdød venn. En biskop kom bort til ham og sa: «Ikke velsigne.» Den gode presten protesterte og sa: «Men han var et godt menneske og en god venn!» – Så velsignet han den avdøde helt uten å ta hensyn til biskopen.

Jeg hadde hørt og sett tilstrekkelig, så jeg var på vei ut. En definisjon av kjærlighet hadde jeg funnet, og den var slik: Kjærlighet er å være en venn. – Man kan være venner med mange, men man kan ikke være venner med alle.»

En detalj ved drømmen: Jeg hadde arbeidet med jorden, så mine bukser var skitnet til av gjørme. Dette økte risikoen for å bli oppdaget. Men det var ingen som la merke til det.