Samlingen. Seidfolk.

(Rapport fra drømmeland)

En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.

Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:

Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.

Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget

Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:

Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret

Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.

Chakra-drøm

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen hadde et hinduistisk tilsnitt. Denne gang var jeg på et marked nede i bygda. Så var det noen som hadde bygd om Evanger kirke til et slags spirituelt museum. Der var 7 etasjer, en etasje for hver av chakraene. Jeg tok trappa i tårnet opp til 6. etasje, ajna chakra. Hadde lyst til å lære mer om det som kalles «det tredje øye».

Man ville bli møtt av en prest som forklarte ting, ble det sagt. Men jeg kom inn i et nakent rom, med stående panel malt i antikkhvitt. Hmm, så kjedelig, tenkte jeg. Det var ingen prest der heller. Men så oppdaget jeg at den ene veggen egentlig var en gardin, som jeg kunne løfte til side og passere gjennom. Da kom jeg inn i et ytterst fredfullt rom, med røkelsesduft og herlige farger. På veggen bak så jeg et såkalt «yantra» en geometrisk figur bestående av sammenvevde opp-ned trekanter, som brukes til meditasjon innen hinduismen og buddhismen.

Jeg bestemte meg for å bli der en stund for bare å nyte atmosfæren. Rundt omkring i krokene sto det lenestoler som man kunne slappe av i. Jeg satte meg ned i en av dem. Men ved siden av meg satt en dame (jeg skal ikke nevne navn) som alltid er temmelig skravlete. Mens jeg forsøkte å slappe av og nyte stedet, skravlet hun meg huden full om vær og vind. Men tilslutt klarte jeg å bare koble henne ut, slik at hennes stemme ble en slags beroligende bakgrunnslyd og ikke forstyrret meg lenger. Så var det bare fred og nytelse igjen.

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Å lete etter lykke

Rart å tenke på, egentlig. Å lengte etter / å lete etter lykken, blir man bare ulykkelig av. Først når man slutter å lete får man det bra. Og hvorfor kan man ikke være lykkelig, og samtidig lete etter lykken? – Fordi man da hele tiden sier til seg selv, at lykke, det er noe man ikke har. Så tror man på denne tanken, og til slutt blir man ulykkelig av det. Så det beste man kan gjøre, det er å slutte å lete, slutte å lengte. Så får man endelig fred.

Mine skyggesider

Egentlig er jeg en fredelig og harmløs fyr, men hvis jeg blir tirret for mye, har jeg iboende egenskaper som kunne vært en mafia-soldat verdig. Husker en episode på videregående skole. En gjeng synes det var morro å tirre meg.

Problemet mitt var at jeg ikke ble sint. Jeg har aldri hatt noe særlig aggresjon i meg. Men jeg kunne tenke rasjonelt – og jeg tenkte: «Hvis jeg ikke gjør noe med dette, stopper de aldri med å plage meg.»

Så jeg bestemte meg for å sette en stopper for det, gikk rolig bort til gjengen, smilte pent og spurte høflig om hvem det var som hadde kastet den siste snøballen. Gjenglederen kneiset stolt blant sine medsammensvorne og sa så kjekt: «Det var meg det.»

Så ga jeg ham et slag «midt på øyet». Deretter snudde jeg meg og gikk rolig min vei. I det jeg ruslet videre hørte jeg forundret og skrekkslagen mumling bak meg: «Han Waage (det var mitt etternavn dengang), han er gææær’n han.» – Men etter det fikk jeg være i fred. Morer meg litt hver gang jeg tenker tilbake på det.

Lengsel og tid

Lengsel er noe som bringer oss fremover på tidsaksen, men fører til lidelse dersom det man lengter etter ikke finnes langs tidsaksen. Lengsel etter fred gjør oss ulykkelige fordi denne lengselen til stadighet minner oss på at vi ikke har fred.

Men lengslenes mål vil alltid være tilstede, og oppnådd, i øyeblikket. Det er som om to akser møter hverandre i øyeblikket, tidens akse, og evighetens akse. Klarer man å stoppe tiden, vil man kunne erfare evigheten, en dimensjon der alle lengsler er oppfylt, der alle kamper er utkjempet, og der kun fred, kjærlighet og skaperkraft står igjen.

Det holder med brøkdelen av et sekund. Har man kun i et øyeblikk utenfor tiden erfart hva fred betyr, hva det vil si å stå på tinden, der alle mål er nådd, der alle lengsler er oppfylt, da kan man tre tilbake i tiden, og man kan holde ut i tusen år. Man trenger ikke å lete etter fred. Den er der hele tiden. Det samme med kjærligheten. Den er der hele tiden. Men det blir overdøyvet av alt ståk og mas langs tidsaksen.

Men har man opplevd sann fred bare et øyeblikk, så vet man at den er der, og da kan man holde ut og uttrykke det på sin måte, selv midt i stormen. Jeg var selv dypt ulykkelig i mange år, fordi jeg hadde så sterke lengsler, og så sterkt klar over hva jeg manglet i mitt liv.

Det var vel tankene til Eckhart Tolle gjennom hans bok «The Power of Now» som satte meg på sporet så jeg tilsist kunne erfare hva det vil si å stå på tinden og erfare fred, å erfare hvordan det er å ha fått alle sine lengsler oppfyllt. Det er mange som har opplevd dette.

Det de som har opplevd dette kan være enige om, tror jeg, er at det ikke er vanskelig i det hele tatt, at det er tilgjengelig for alle, at det ikke trenger å ta lang tid, at det ikke trenger å ta noe tid i det hele tatt, bare man vet hvor man skal sette sine føtter. Hvor da? – Utenfor tiden, i evigheten, der fortid og fremtid ikke eksisterer.

Det er nok med et øyeblikk – det holder det – det forandrer livet, det holder for en evighet

En praktisk øvelse – som kan bringe en dit på et blunk. er å forestille seg hvordan det føles når alle lengsler opphører, fordi alle sammen er oppfyllt. Fravær av lengsler kan oppleves som selve paradiset – og etterhvert kan man være både der og i tiden «samtidig». Det er lettere å leve i lengslenes verden når man vet av erfaring at de allerede er oppfylt

Det abstrakte maleriet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg våknet opp helt tanketom. Hadde jeg drømt noe i natt? – Nei, jeg jeg trodde ikke det. Hmm – merkelig, tenkte jeg. Men så kom minnet om denne drømmen sigende, først nesten umerkelig, så sterkere, inntil minnet satt der, klart til å skrives ned.

Jeg ruslet omkring på Frogner (i Oslo). Skulle treffe venner. Og jeg traff dem. De hadde funnet et bilde til meg, et lyseblått, abstrakt oljemaleri. Dette maleriet vil gjøre deg godt, sa de. Og jeg skjønte hva de mente. Maleriet fikk meg til å føle meg fantastisk, føle en slags vidunderlig frihet, som om jeg hadde fått vinger. Jeg følte at bildet utstrålte fred og harmoni.

Det var en venn av mine venner, en franskmann ved navn Paul Denais, som hadde gitt meg sitt bilde, helt uten å kjenne meg. Jeg ville gjerne treffe denne vennlige franskmannen, så vi ruslet opp til der han bodde. Han sto utenfor, på fortauet. Han hadde en elegant fremtoning, lyseblå dress, litt utradisjonell. Jeg henvendte meg til ham på fransk, for å være høflig, takket ham for bildet, og så at jeg godt kunne betale for det. – Vel, vi måtte eventuelt komme tilbake til det senere, sa han, da bygningsarbeidere var i ferd med å ta ned en balkong, og da han var for opptatt med, i øyeblikket, å overvåke at dette gikk bra.

 

Satorika

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har jo vært på minicruise til Kiel, og ned første natten våknet jeg med denne drømmen der jeg ble meg presentert begrepet «et satorikon». Et satorikon var definert som en liten sirkel med spirituell relevans. Flertallsformen var «satorika». I drømmen forsøkte jeg en ny healing / selvutviklings-meditasjon jeg hadde lært meg. Innledningsvis skulle man se for seg sinnet / pannelappen som en skjerm oppdelt i et rutenett, som i et puslespill. Så skulle man med tankens kraft la de forskjellige rutene skifte plass inntil små sirkler (satorika) kom til syne. Man kunne kjenne hvor behagelig å frigjørende det var hver gang en ny sirkel dukket opp. Tilsist ville alle de små sirklene danne en større sirkel en såkalt «satorikon satorika». Da var alle problemer løst. Alt som gjenstod var harmoni og dyp glede.