Hoffmagikere i England

Alle har vel hørt om den legendariske Merlin, hoffmagiker hos den like legendariske kong Arthur. Men det finnes flere. En svært så interessant skikkelse, John Dee, vitenskapsmann og magiker, tilhørende den hermetiske tradisjon, var hoffmagiker hos dronning Elisabeth den store.

John Dee trakk ikke noe skille mellom sin matematiske forskning og sine undersøkelser av hermetisk magi, engler og tydninger av spådommer og varsler. Han mente han at alle hans aktiviteter utgjorde ulike fasetter av den samme søken: letingen etter en oversanselig forståelse av de guddommelige former som ligger under den synlige verden, det som Dee kalte for «rene sannheter». John Dee samlet et av de største biblioteker i England. En fascinerende mann var han, denne John Dee.

Elin Ørjasæter

(Rapport fra drømmeland)

Elin Ørjasæter. – Tja, hvem er nå det? – Vel, i natt drømte jeg at jeg på biblioteket lånte to bøker, Elin Ørjasæters selvbiografi og første bind av hennes samlede verker, et ganske tykt første bind – begge bøker innbundet i hvitt glanset papir. Så da jeg hadde våknet måtte jeg jo google litt, og nå vet jeg hvem Elin Ørjasæter er.

Definisjonsmyndighet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var nyansatt som IT-ansvarlig ved Nattbiblioteket. Jeg småpratet med sjefen (nattbibliotekaren) og hennes assistent, øste ut av meg kunnskap og anekdoter omkring mitt fag, som jeg elsket, og som like mye var en hobby som en jobb. Begge to virket som nyfrelste i forhold til alle de positive mulighetene, og kommenterte (sammen med meg) bedrevitende de som var skeptiske til faget og til IT generelt.

De forundret seg over noen pakker jeg hadde på bordet – pakker med enkle gjenstander som jeg skulle sende av gårde. Så jeg forklarte: Joda – jeg og mine venner, vi sender regelmessig gjenstander til sentralrådet for søkemotorer, som utgjør den øverste definisjonsmyndighet, som eksempler på hva ting er.

Enkelt forklart: Vi sender en kaffekopp, som eksempel på hva en kaffekopp er, hvordan den ser ut, og hvordan den føles. På den måten er vi med på å påvirke hvilke svar du vil få, når du foretar et søk mot de store søkemotorene, som for eksempel Google. Og på den måten er vi i ytterste konsekvens med på å definere selve virkeligheten.

Nattbibliotekaren og hennes assistent var fulle av beundring.

Samtale med nattbibliotekaren

(Rapport fra drømmeland)

«Vi mannfolk vet svært lite om livet», var det siste jeg tenkte i går kveld før jeg sovnet. «Kvinner vet mer.» – På tide å gjøre noe med det. Så inatt la jeg veien innom nattbiblioteket, der jeg hadde en lang samtale med bibliotekaren (en kvinne, naturligvis).

Vi snakket om den store, mytiske litteraturen, om de hellige skrifter, og om hvorfor, hvordan de berørte oss så sterkt. De var lærebøker i livet, sa bibliotekaren.

Når man havner i denne verden står man over for så mange problemer, så stor usikkerhet, at det er et desperat behov for råd og veiledning. Hvordan navigerer man? – Hvordan løser man de utfordringer man stilles overfor? – Hvordan i all verden skal man klare seg? – Hvordan skal man finne mening? –

Og der kommer den etterlengtede kunnskapen, summen av menneskelige erfaringer og guddommelig veiledning – i form av den store litteraturen

 

Biskopene

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var innleid som konsulent for bispekollegiet og skulle hjelpe dem med effektivisering av deres oppgaver. Dette skulle jeg hjelpe dem med ved å sørge for at den informasjonen de satt på ble bedre strukturert.

Problemet var jo at de stort sett alltid sa det samme. Redundans kalles det vel. Ting som bare gjentok seg skulle skilles ut, struktureres og trykkes som vedlegg, eventuelt spilles inn på bånd.

Dermed kunne biskopene begrense seg til å si det som var nytt og originalt. Så kunne de nøye seg med å dele ut vedlegg / spille av opptak for å komplettere. På denne måten ville de ikke trenge å si så mye, og arbeidet deres ville bli enklere og arbeidsdagene mer effektive.

Jeg disponerte et ganske flott kontor, omtrent som biblioteket på en gammel engelsk herregård. Som sekretær hadde jeg Eva Rosenkrans (hun fra Hotel Cesar).

Og som konsulent passet jeg på å være vennlig og oppmuntrende i forhold til biskopene, mine oppdragsgivere. Jeg kunne si slike ting som: «Dere biskoper, dere har jo tross alt det høyeste embetet innen kirken.» Da smilte de beskjedent og nikket vennlig tilbake. Slike oppmuntringer gledet dem svært. Selv var jeg ikke kristen, mer omtrent det stikk motsatte. Men det trengte ikke de vite noe om, og det spilte jo ingen rolle heller for det oppdraget jeg med så godt resultat utførte.

Nattbiblioteket

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen er nøkkeldrømmen min. Den sier noe til meg som ikke kan sies på noen annen måte. På en måte ligger den der som et kart til underverdenen, der mine skatter er å finne, og den inspirerer meg stadig – antyder på en litt høytidelig måte at jeg har adgang til det jeg drømmer om. Og slik var drømmen:

Jeg burde ikke besøke biblioteket om natten, sa folk. Det var andre folk bak skrankene etter midnatt, og deres hensikter kunne være like mørke som natten de beveget seg i. Men jeg var sta, ville gå mine egne veier. Og jeg hadde et godt forhold til nattbibliotekaren. Jeg kunne ikke se henne, det var mørkt og jeg måtte føle meg frem. Hun hadde en stemme som talte til hjertet like mye som til min nysgjerrighet og forskertrang.

Du tilhører ikke denne verden, gjør du vel? spurte jeg utforskende.

Svaret ligger vel i spørsmålet, hvisket hun fortrolig.

Hvorfor kan jeg ikke se deg? spurte jeg.

Det er fordi jeg er i ditt indre, en del av deg, svarte hun. Du er biblioteket, og jeg er din bibliotekar. Lytt til min stemme og følg mine råd, så skal det gå deg vel. Men kom nå nærmere, sa hun, bli med innover, så skal jeg finne boken du skal lese. Du skal få en bok som endrer ditt liv og livene til mange omkring deg. Om du tør å åpne den, skal jeg sørge for å skaffe deg den hjelp du trenger for å forstå det du leser.

Ut fra mørket trakk hun frem en gammel foliant med tykt gulnet papir og innbundet i tykt brunsort skinn. Denne boken var ingen vanlig bok, sa hun. Den var snarere en livets bok, denne gang skrevet med jorden som papir og med menneskeliv som blekk. Men det var et fremmed språk, vanskelig å tyde. Men om ikke lenge skulle jeg lære dette språket, og da ville jeg skjønne hva livet på jorden egentlig dreier seg om.

Dette var beskjeden jeg fikk, så jeg gikk til et stille sted og lot meg synke ned i en god stol. og jeg begynte å lese. Fragmenter av liv strømmet mot meg, fragmenter fra jorden, men også fra steder langt her i fra. Ånder og fremmede livsformer hvisket sine ord i mine ører. Helst om natten, etter at alt og alle var falt til ro. Så jeg gjorde mine notater, som en flittig student, i forvissning om at jeg ville lære dette språket innen rimelig tid, og at den store sammenhengen skulle fremtre.

 

Selv-plagiat

I scence fiction er allting mulig. La oss nå si at jeg tok en tur til fremtiden. Vel fremme stikker jeg innom et bibliotek og finner en bok som jeg selv har skrevet kort tid etter at jeg dro til fremtiden. Siden jeg har fotografisk hukommelse, så memorerer jeg meget nøye bokens innhold. Og så reiser jeg tilbake til nåtiden.

Etter å ha fått summet meg, drukket en kaffe eller to, setter jeg meg ned og skriver en bok basert på mine notater fra min ferdige bok som jeg hadde tilgang til i fremtiden. Da går bokens tilblivelse i ring, og man kan spørre seg: Hvem i huleste skrev boken?

I biblioteket sto den under mitt navn, men jeg hadde jo bare skrevet den av. Kunne det være noe som heter selvplagiat? – Isåfall er det blitt innført et nytt fornøyelig begrep. Selvplagiat måtte defineres som: «I forbrytersk hensikt å ha utgitt seg for å være seg selv, for derved å tilrane seg fordeler som en selv allerede hadde».

 

Sammensatte mennesker

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Semesteret var ferdig, og jeg ble sendt hjem på ferie sammen med tusenvis av andre studenter. Universitetet var bygd omkring toppen av en pyramide av ufattelige dimensjoner. Så det var lang vei ned. men vi tok det som en sport, å svinge oss nedover trappe- og stillas-systemene. Da jeg var kommet ned passerte jeg langs parken nedenfor gamle Deichmanns hovedbibliotek. Biblioteket, som i min barndom hadde virket så stort og mektig, virket nå så lite og ubetydelig. Jeg ble nesten litt skuffet.

På en benk i parken var fire personer i ferd med å lage en slags forestilling. De så på meg og smilte i det jeg nærmet meg. «Se, der kommer det noen. Dette blir gøy dere.» – De var alle sammen i ferd med å sette seg sammen. Der lå løse kroppsdeler innpakket i gjennomsiktig plastikk. En hyggelig dame hadde fått skrudd på seg et bein og revet av plastikken omkring det, men manglet fortsatt det andre beinet fra leggen og ned.

Jeg gikk bort til dem for å slå av en prat. – «Jasså – dere er i ferd med å få av dere plastikken, ser jeg.» – «Er du ferdig alt, du da» svarte en blid og trivelig kar. – «Ja, og nå har jeg ferie», sa jeg, «så jeg må vel se til å komme meg videre.» Jeg ønsket de fire en god dag og ruslet avsted.

 

Poirot og kunnskapslåsen

Ja, Poirot, han er jo en artig skrue, så jeg prøver å få med meg alle episodene. I kveldens episode fikk man svar på noe jeg alltid har lurt på: Hvorfor omtaler han seg selv i tredjeperson alltid? – Poirot ble selv stilt spørsmålet, og han svarte følgende: «Fordi det skaper en sunn avstand mellom meg selv og min genialitet.» – Hmmm, hvordan skal nå det forstås? Antagelig mente han at han risikerte å bli «høy på pæra» hvis han assosierte seg for mye med seg selv. Da var det mye bedre å se seg selv utenfra hele tiden. Men høy på pæra er han jo uansett. Du verden, du verden, hvilken artig figur Agatha Christie klarte å trylle frem. I januar 2013 hadde jeg en drøm der Poirot figurerte. Jeg har jo hatt så mange fornøyelige drømmer. Denne her kaller jeg:

Kunnskapslåsen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg sto foran biblioteket og ville inn. Foran meg var et lite display. For å komme inn måtte man gjennomgå en kunnskapstest. Spørsmålet jeg måtte svare på var: «Who is the greatest private investigator in the world?» – Jeg tastet inn mitt svar: «Hercule Poirot», og dørene åpnet seg 🙂 Kommentar: Biblioteket har alltid vært et viktig symbol for meg, står for kilden til indre kunnskap, kanskje det noen kaller Akasha. Drømmen sier meg: For å få kontakt med din indre kunnskap, må du bevise at du allerede har full tilgang til den, derav kunnskapstesten (selv om definisjonen på Poirot var et nokså spesielt eksempel). Men andre ord, du kan ikke komme dit på annen måte enn gjennom å være der. – Og det er jo nettopp det man kan i drømmeland. Man kan bestemme seg for (dersom man drømmer bevisst) å være et sted, så er man der fluksens. Tid og rom fungerer helt annerledes.