Ny jobb

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var nettopp begynt i ny jobb i en bedrift som var en mellomting mellom et eiendomsutviklings-selskap og et geologisk forskningsinstitutt. Det var mye nytt å sette seg inn i og jeg hadde ikke mye peiling. De brukte en type datateknologi jeg ikke var vant med – Sun Solaris Spark 5 arbeidsstasjoner, rent java-baserte så vidt jeg visste. Mine kolleger var hyggelige men svært opptatte, så jeg måtte dra info ut av dem uten at de merket det. Det var som å lære seg å svømme i en fart etter å ha blitt kastet på vannet, men fordelen med dette, var jo at man lærte svært raskt.

 

Fremtiden

(Tankespinn)

Teknologiske gjennombrudd har gradvis endret vår verden. Vi har opplevd store endringer over tid. Selv har jeg opplevd gleden ved å delta i den demokratisering av informasjonsflyt som fremveksten av internett har stått for. På mange måter kan det sammenlignes med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten.

Men nå er tiden inne for nye gjennombrudd, og jeg stiller spørsmålet: Hva blir det neste? – For all del, la oss ikke henge oss opp i gamle gjennombrudd. Jeg tror veien går gjennom det man kaller virtuell virkelighet.

I fremtiden vil man få bøker man kan gå inn i, og oppleve som en deltaker. Forfattere vil kunne skape nye verdener, endog hele universer. Men slikt vil kreve en ny teknologi, uendelig mye raskere og kompleks en det vi til nå har vært vant med.

Jeg tror veien vil gå via biologiske computere og frem til computere av lys. Men da vil man ha passert uttrykket «computer». Selv utrykket «teknologi» vil være overskredet. Den erkjennelse man vil komme frem til, tror jeg, er at fantasien, og drømmer, også er en form for virkelighet, dog former for virkelighet med andre naturlover.

Slik vil man oppleve en utvidet forståelse av verden, og av hva det vil si å være menneske på jord. Og man vil våkne opp til en erkjennelse av hvilke påvirkningsmuligheter man har. Dette vil man finne i skjæringspunktet mellom de forskjellige virkeligheter.

Det vil medføre større frihet, men også større ansvar, kanskje nye former for ansvar. Nøkkelen vi ligge i forståelsen av hvordan de forskjellige virkeligheter påvirker hverandre. Ja dette var litt tankespinn på en tidlig morgen, for den som er interessert i denslags. Men det er jo jeg.

 

Elektronisk stedfortreder

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har alltid likt «dingser», særlig teknologiske sådanne. I denne drømmen hadde jeg fått meg en elektronisk stedfortreder. Den hadde form av et smykke jeg kunne ha om halsen. Det hadde form som en liten nedadpekende pil, eller et anker, hadde en lys farge, og det så ut som om det var diamanter i den. Ved å ha den om halsen tok den til seg hele min væremåte. Så – hvis jeg skulle bort, kunne jeg bare legge fra meg denne dingsen, så ville den kunne være meg under mitt fravær, som en slags vikar eller en stedfortreder.

Byen der jeg var kjent

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på utenlandsreise sammen med en kvinne jeg en gang i tiden var avstandsforelsket i. Jeg er faktisk Facebook-venn med henne, men får vel holde for meg selv hvem det er 🙂 – Nå var det hun som var forelsket i meg, Jeg var overrasket og glad, trodde jo ikke at hun likte meg i det hele tatt, i hvert fall ikke på den måten, men hun gjorde altså det. Jeg så meg selv et øyeblikk gjennom hennes øyne da hun rettet på kraven min og sa til meg: «Du ser ut som en østerriksk jeger.» Jeg var kledd i loden-klær og tyrolerhatt. Tok meg godt ut, egentlig. Fin og fjong. Minnet litt om skurken Hugo Drax i Bond-filmen Moonraker. «Det eneste som mangler deg nå, er litt fjærpynt fra villfugl oppe i tyrolerhatten», sa hun, «da blir du helt perfekt».

Men vi reiste ikke bare for fornøyelsens skyld. Vi hadde arbeid å gjøre. Jeg hadde funnet opp noe som kanskje kunne kalles «en ny type teknologi», og vi var reist nedover i Europa for å ferdig-utvikle en prototyp på noe. Arbeidet var spennende og det foregikk i de vakreste omgivelser. Men min ledsagerske var der for første gang, og jeg gledet meg til å vise henne rundt i den vakre byen jeg kjente så godt. Byen var mange byer samtidig. Den var Amsterdam, den var Bordeaux og den var Albir.

Vi tok buss for raskt å komme frem til et vakkert sted jeg ville vise frem. Byen var jo ikke så stor, så vi ville innen kort tid være der. tenkte jeg. Men det viste seg å være feil. Vi svingte ned en bakke og gjennom et industristrøk. Det var som å kjøre gjennom et gigantisk oljeraffineri som dekket et stor slette. Så kom vi til slutt ut av dette stedet og frem til en afrikansk by med gammeldagse gassverk, slike som den som sto på Ankertorget i gamle dager. Dette kan da umulig være min by, tenkte jeg. Men etter en stund, så kjørte vi oppover igjen. Det minnet om gamlebyen i Villajoyosa. Og til slutt var vi fremme ved kjente og kjære strøk. De vakreste man kunne tenke seg.

Men jeg forundret meg over at det tok så lang tid, det var jo en busstur mye lengre enn jeg hadde regnet med. – Da så jeg plutselig meg selv gjennom Vibeke sine øyne, og hun fortalte meg: «Buss-sjåføren kjørte hele tiden etter dine instrukser. Han kjørte hele tiden dit du ville. Du selv fikk privilegiet å velge hvilken rute han skulle følge. Og du fikk erfare at du er mer elsket enn du trodde du var.

Jeg tenkte over hva som hadde skjedd, og trakk noen konklusjoner for meg selv:

Byen var adskillig større og mer mangfoldig enn jeg hadde forestilt meg. Byen var vakker, men hadde også sine mindre vakre avkroker, som hittil hadde vært ukjent for meg. – Og så var jeg forundret over å bli satt slik pris på, også på «den» måten. Det hjalp jo litt på selvtilliten.