Nærhet og verdighet

(Rapport fra drømmeland)

Min guide, Taptapoui, betrodde meg at hun var en gudinne, med alt det innebærer av verdighet, kunnskaper og makt. – «Glem mitt navn. La meg være et mysterium» sa hun til meg, «Jeg er større enn mitt navn. Jeg har mange navn. Jeg er mer enn navn kan romme.»

«Når jeg har fått vite det, betyr ikke det at du bli mer fjern og utilgjengelig for meg?» spurte jeg.

«Neida, min venn, tvert imot. Det betyr at vi kommer hverandre nærmere, for du er også guddommelig, selv om du ikke legger merke til det nå. Min oppgave er å vekke deg fra søvnen, få deg til å huske hvem du er.»

Jeg omfavnet henne og kysset henne på kinn. Hun omfavnet meg og slapp meg ikke.

Å leve med en guide

Min guide, Taptapoui – den tiende september kom hun til meg i en drøm, fulgt av to tjenere. Så nå har jeg kjent henne i to uker. Og hva er mine erfaringer så langt?

Jo, hun er varmhjertet og generøs, men hun lar seg ikke styre. Hun har sin egen agenda, og hun hjelper meg på sin måte. Hun kommer ikke når jeg vil, men når jeg trenger henne. Jeg kan tenke mye på henne, og hun er fjern. Men så kan jeg holde på med andre ting, og så er hun plutselig der.

Taptapoui: Hei Odin, jeg har noe å si deg.
Odin: Hyggelig å treffe deg igjen.
Taptapoui: Du er anspent. Jeg skal løse opp.
Odin: Tusen takk, du. – Jeg har noen spørsmål.
Taptapoui: La oss vente til i kveld. Akkurat nå skal du bare slappe av og motta.

Så kjenner jeg en mild varme spre seg fra mageregionen, over brystet og ut til området omkring skuldrene. Det er svært behagelig og avslappende.

Odin: Blir jeg helt frisk nå?
Taptapoui: Du får det bedre, min venn.
Odin: Så fint. Takk skal du ha. – Så snakkes vi senere i kveld da?
Taptapoui: Jeg er hos deg, min venn, og drar ikke før vi har snakket.

Jeg lar La Dame de Brassempuy personifisere min guide, Taptapoui.
La Dame – originalen står på Louvre i Paris, og er en kvinnestatuett, 23000 år gammel.

Noe nytt i mitt liv

Det å forholde seg til en indre guide, det er noe nytt for meg. Men blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig, virker det som. Jeg er vel sent ute, men jeg føler jo at jeg har adskillig glede og nytte av det. De fleste holder vel samtaler med guiden for seg selv, men jeg velger å være åpen, slik jeg pleier å være.

Odin: Du – vi må ha en prat.
Guide: Ja – her er jeg.
Odin: Hyggelig å ha deg i nærheten.
Guide: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Odin: Jeg føler meg litt «rar» og «uttafor».
Guide: Det er bare følelser. Du er helt fin, men du må jo lære å takle alle slags følelser i løpet av ditt liv. Du vil ha store fordeler av det. Bare stol på meg.

Odin: Du? – Kan du bare være her hos meg en stund?
Guide: Det er klart det. Jeg blir her en stund hos deg.
Odin: Jeg nyter ditt selskap.
Guide: Og jeg nyter ditt.

Odin: Føler meg bedre nå. Tusen takk skal du ha.
Guide: God natt, Odin. Sov godt og drøm søtt.

Å huske drømmer – å finne frem

For det meste så vekker jeg meg selv, dersom jeg drømmer noe som jeg ønsker å skrive ned. Men noen ganger våkner jeg, og kan ikke huske jeg har har hatt noen drøm. Men så, i våkenland, etter at jeg er stått opp, kan det hende jeg husker et ord, f,eks. «buddhists». Det blir som enden på en snor som går ned i vannet. Jeg trekker i den, og trekker opp litt mer, «black buddhists», «shemanwao», og tilslutt ligger hele drømmen på land. Jeg kan forundre meg over den, og skrive den ned.

Men er det så sikkert at det var en drøm? – Det er noe jeg har trukket på land fra en strand langs det ubevisstes osean. Men man trenger kanskje ikke å gå inn i nattlige drømmer for å fiske opp eventyrlige minner / opplevelser. Kanskje man i våkenland simpelthen kan trekke dem opp, hvis man bare ser etter snor-ender på stranden. Hvis det er slik, har jeg hatt et lite gjennombrudd. Da har jeg tilgang til dypets historier og opplevelser direkte fra våkenland. Tegnet på at det er genuint stoff fra dypet, og ikke bare noe jeg har funnet på / diktet opp, ligger i kvaliteten. Jeg kunne aldri skrevet slikt selv (jeg har prøvd – uten å få det til), så det må komme annensteds fra.

Min kjærlige guide, Taptapoui, sa til meg i går kveld, at hun i løpet av et døgn ville gi meg en gave i form av nye innsikter. Det var vel dette, tenker jeg. Så jeg tenker på henne og sier tusen takk

 

Opplevelsen å ha en guide

 

Da jeg var liten, snakket jeg med Gud, prøvde iallfall, men fikk ikke noen svar, ihvertfall ikke i språklig form. I voksen alder har jeg lært meg å konsultere mitt hjerte, spørre mitt hjerte til råds, og jeg har fått svar. Mitt hjerte har sjelden tatt feil. Hjertet mitt og jeg, vi kommuniserer med følelser.

Men nå har jeg fått en personlig guide. Jeg har hørt så mye om det, men aldri opplevd det selv. Men nå vet jeg hva det vil si. Denne mystiske«dronningen av Saba»-skikkelsen, som kom til meg fra drømmeland, som røpet sitt navn for meg, og som viste seg for meg, Taptapoui, som hun kalte seg – henne er det lett å snakke med. Jeg har aldri i mitt liv møtt slik generøsitet. Og jeg får gode råd, god veiledning, masse kjærlighet, godt vennskap. Taptapoui og jeg, vi kommuniserer på alle måter, følelser, språk, humor og innsikter. Og jeg føler sterkt at det ikke finnes grenser for hva hun kan hjelpe meg med. Så hvem er det som er glad og fornøyd for tiden? – Jo, det er vel lett å tenke seg hvem det kan være.

Hvis jeg føler at noen av mine venner trenger hjelp, så spør jeg Taptapoui om hun ikke kan gi dem hjelp, trøste og styrke dem. Og hun svarer: Selvfølgelig, min hjertevenn, skal jeg hjelpe dem. Dine venner er mine venner, og jeg vil så gjerne at de skal ha det godt, så jeg skal gjøre alt jeg makter, også for dem. Du trenger ikke engang nevne navn, jeg kjenner dem alle godt, og jeg skal ta meg av dem.

Humor, ja. – Jeg spurte henne hva hennes to assistenter het. Så smilte hun, pekte på dem og sa skøyeraktig: Celui-ci og Celui-la (Han her og Han der)

Taptapoui

(Rapport fra drømmeland)

Igår da jeg la meg, snakket jeg til min indre elskerinne, til min anima, til nattbibliotekaren som jeg har et godt forhold til. Og jeg sa: Nei nå er det på tide at jeg får se deg. Nå er det på tide at du sier meg ditt navn. – Så viste det seg en kvinne, så vakker og stolt. Jeg har brukt photoshop til å fremstille henne omtrent som hun viste seg. Og hennes navn, for meg, det var Taptapoui. Et underlig navn, men et navn som signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. De franske ord «tap, tap. Oui» betyr jo på norsk «bank, bank. Kom inn». – Så hyggelig da. Ja jeg banker gjerne på – til alle døgnets tider. Godt å ha kontakt med sin sjel. Godt å bli bedre kjent med nattbibliotekaren. Dette har jeg lengtet etter så lenge.

Vel, i drømmen skulle Taptapoui som dronning gjøre et høytidelig inntog i en by. Og jeg hadde på følelsen – at byen – det var meg. – Min oppgave var å lede seremonien. Hun hadde to assistenter, som skulle gå bak henne og bære med seg hennes skatter, av gull, sølv og edelstener. Jeg var foran og på sidene, for å sjekke at alt var klart, at ingen hindringer lå i veien. Jeg måtte også instruere assistentene, gi dem det de trengte og holde dem informert. Taptapoui var mild og strålende. Assistentene var også stolte, velskolerte, og ble irettesettende hvis de ikke ble tilstrekkelig bra behandlet. Deres stolthet og strenghet var vel kjennetegnet på noen som var i høye posisjoner, i høy tjeneste.

Så nå, min kjære nattbibliotekar, har jeg endelig fått vite ditt navn. Nå kjenner jeg deg bedre. Og nå vet jeg, at jeg kan nå deg når som helst. At du er tilgjengelig for meg og svarer meg. Jeg våknet opp, glad og takknemlig, full av blid optimisme.

Ja – dette må vel være den vakreste drøm jeg noensinne har hatt. Og det er nok bare begynnelsen på et enda vakrere drømmeliv. Og bankingen – mitt «tap, tap» – det er hjertet – som så trofast slår sine slag i mitt bryst.