Å vandre i ansjos

Mye gøy med salmer, særlig i tidlig skolealder. Da jeg var liten, startet alle skoledagene med salmesang (og et FaderVår). Tekst-misforståelse under salmesangen var så mange og morsomme at det kunne vært skrevet bok om det. Den beste hittil (humrer fortsatt når jeg tenker på det) var knyttet til salmen «Med Jesus vil eg fara». Akkurat denne ble trukket frem, til min store førnøyelse av en Facebook-venninne. «Å vandra i hans ljos» ble oppfattet som «å vandra i ansjos» – Ansjos hører julen til, så jeg tenkte salmen burde kategoriseres som julesalme. – Men det var noe mer med denne salmen. Teksten lød: «hans fylgjesvein å væra, å vandra i hans ljos.» Jeg lurte på hva «fylgjesvein» var for noe. Assosierte til «fyllesvin», men tenkte ikke så mye mer over det. Uansett så var salmer av mystisk natur – meget mystisk, igrunnen.

 

Din personlige sannhet

Visse typer sannhet er strengt personlig. Da er den din, og da er du selv denne sannheten. Din personlige sannhet er hva du tror på, hvilke forklaringsmodeller du velger, i hvilke sammenhenger du ser deg selv, hvordan du tolker din tilværelse.

En ikke ukjent galileer sa en gang: «Jeg er veien, sannheten og livet». Mange tror at dette bare gjaldt galileeren, men dette er ord som alle mennesker kan gjøre til sine egne ord.

Når du er inne i en prosess, (og det er du, så sant du lever, for livet selv er en prosess, med et utgangspunkt, med en retning, og med flere mål underveis) – da er du en vei, og du er en sannhet – din egen sannhet, og du kan identifisere deg med livet selv.

Når du ser dette klart, da kan du selv si: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Men det betyr jo ikke at alle skal være som deg. – Hvert menneske er «veien, sannheten og livet» på sin egen måte. – Det er viktig at man forstår og respekterer dette. Og galileeren blir ikke fornærmet. Han smiler nok medvitende og tenker: «Ja, han der / hun der, har endelig skjønt det jeg skjønte for allerede to tusen år siden».

Josef fra Arimatea

(Rapport fra drømmeland)

Den korsfestede Kristus skulle tas ned fra korset. Jeg var tydeligvis Josef fra Arimatea, for min oppgave var å vaske og stelle liket, og klargjøre det for begravelse. Men Kristus var tydeligvis ikke helt død. Det gikk an å snakke med ham mens jeg vasket sårene. Jeg la merke til noe rart som skjedde.

Det kom til syne øyne overalt på kroppen hans, på armer og bein, på mage og bryst. Så da tenkte jeg på det som står i Johannes åpenbaring om lammet med de tusen øyne, og spurte da: «Betyr dette at de siste dager er her?» – Kristus svarte: «Nei, de siste dager, de kommer ikke før alle er klare.»

 

Hva hadde vi snakket om?

Hva hadde vi snakket om, hvis jeg hadde truffet Jesus – eller Buddha – eller Odin?

Tja – jeg tror ikke våre samtaler ville blitt stort annerledes enn de samtaler jeg har daglig, med mine venner. Gudene ligger skjult hos hver enkelt av dere. Hvis man kan se sine venners guddommelige sider, vil man nok også få øye på sine egne. Kan man ikke se sine venners guddommelige sider, vil man nok heller ikke kunne merke noe dersom man traff «de anerkjente guder».

Men det er nok ikke i ordene først og fremt man merker det, mener jeg. Det er i stillheten mellom ordene, der er i det som ligger bakenfor. En tenkt samtale mellom meg og Jesus: (Kunne like gjerne vært Buddha eller Odin):

Terje: Hei – hvordan har du det?
Jesus: Jo takk, strålende.
Terje: Jeg også. Vil du ha en kopp te?
Jesus: Ja, tusen takk. Det kunne smake.
Terje: Alltid så hyggelig å møte slike som deg.
Jesus: Takk i like måte. Vennskap betyr så mye.
Terje: Kunne ha lyst til å stikke innom snart.
Jesus: Hyggelig det. Bare kom innom når som helst, du
Terje: Takk for besøket. Kom snart igjen.
Jesus: Takk for meg. Ha det bra så lenge.

«Det var et salig møte», som man pleier å si.

 

Sigaren som han hev vunne

Vi langt ute i februar, og påsken nærmet seg, med sang, påskeegg og kaniner. (Jeg har aldri riktig skjønt hva kaniner har med påsken å gjøre, men de er solid til stede). Jeg har vært med på mang en vakker påskefeiring i St Dominikus kirke på Majorstua, men det er en stund siden nå. Men uansett hva jeg er med på er min hukommelse alltid fiksert på humoristiske minner.

Vi sang mange vakre påskesalmer – og noen av dem var på nynorsk. Nynorsk er en vakker språkvariant, men jeg kan av og til misforstå med underlige og ytterst forvirrende tolkninger som resultat. I en påskesalme, som dreiet seg om Jesu lidelse og om hans seier på korset, sang vi i et vers noe om:

«sigaren som han hev vunne».

Jeg stusset over dette, ante jo ikke at Jesus røkte sigarer – heller ikke at han deltok på lotterier. Vel, Kjell Magne Bondevik røkte jo sigarer, så det var vel ikke regnet som så ille i kristne kretser, tenkte jeg. Og lotterier, det har man da til og med på bedehusene etter hva jeg har hørt.

Uansett – etter en vellykket oppstandelse måtte det jo ha smakt med en sigar, tenkte jeg. Det hadde han sannelig fortjent. Gjerne et glass whisky attpå til – det er jo ikke hver dag man bevitner slike mirakler. Men det var selvfølgelig feil oversatt fra nynorsk. «Seieren som han har vunnet», skulle det være, naturligvis.

Gudene som hang på et tre

Det er noen fellestrekk mellom Odin og Jesus. Begge «hang på et tre», «ofret seg selv til seg selv», «var såret av spyd», «ble nektet mat og drikke», og kom ned fra treet og ble bragt videre inn i en høyere tilstand. Det virker nesten som om hele dette ritualet, dersom man kan kalle det for et rituale, er et slags innvielsesritual for guder. For å forstå det bedre kan man tenke nøye over ritualets bestanddeler. Hva er et tre? – Hva vil det si å bli såret med spyd? – Hva vil det si å bli nektet mat og drikke? – Og sist, men ikke minst: Hva vil det si å ofre seg selv til seg selv? – Å ofre seg selv til seg selv, det har vel med å forlate sitt ego å gjøre, tenker jeg. Selve ritualet (om man kan kalle det for det) skulle vel være egnet til å fremme et slikt formål.

 

Lengsel og oppfyllelse

Hva er best egentlig? – Lengslene? – eller å få dem oppfylt?
Hvis det viktigste er å lengte, så kan man jo fortsette med det.
Men dersom man foretrekker oppfyllelse, bør man tenke over alle drømmer som allerede er oppfyllt, og være takknemlig.

Og hva fremtiden angår, kan man jo tenke mindre på hva man mangler, og heller dvele ved hvordan det vil føles når målet er nådd. – Ved å hengi seg til lengsler, sier man til seg selv gang på gang: «Jeg mangler noe, jeg er ikke tilfreds.» Hva er vitsen med det?

Jeg har tenkt mye på lengsler i det siste. Er lengsler noe godt i seg selv? – Ja, det kan være slik, på samme måte som reisen er like viktig som målet. Det finnes vonde lengsler, som får en til å føle seg ulykkelig, og det finnes vakre lengsler, som kan berike livet med sin lokkende skjønnhet. Jeg tror det som gjør slike lengsler så vakre, er at de bærer målet i seg på det tidløse plan. Jeg kom til å tenke på Blaise Pascal som lot Jesus si til den søkende: «Du ville ikke ha søkt meg, hvis du ikke allerede hadde funnet meg». Gjennom lengselen har man muligheter for å finne, eller å oppdage at man mottar. Det kan kanskje være enda vakrere enn å hvile i resultatet. Livet er ikke statisk. Det er dynamisk. Og lengsel er dynamisk, hører tiden til.