Shamanisme i mitt liv

Jeg vil ikke kalle meg shaman selv om jeg har mottatt mye inspirasjon fra sjamanistiske tradisjoner. Det er flere sider ved sjamanistiske tradisjoner som jeg setter stor pris på; De er ikke misjonerende. De bygger ikke på tro, men legger til rette for personlige erfaringer. De er personlige, men legger ikke opp til ego-dyrking – det er ihvertfall min erfaring med shamanistiske miljøer.

 

De dreier seg om å samle opp personlig kraft, ikke om å gi den fra seg. Dette er noe av det viktigste. Men uansett – jeg vil alltid være fri. Men jeg omfavner en shamanistisk livsforståelse i frihet, i pakt med mine egne erfaringer. Min omfattelse er ikke statisk, men dynamisk. Den vil forandre seg og utvikle seg i takt med mine egne personlige erfaringer.

 

En av mine erfaringer er at jeg ikke lenger trenger tromme, rasler eller andre parafernalia. Likevel setter jeg stor pris på seremonier. Men man kan bruke det man har for hånden. Gjennom seremonier / ritualer, kan man komme i kontakt med dypere lag av virkeligheten. Noen vil kjenne det igjen som den underbevisste del av oss, som er sterkere og mer innsiktsfull enn dagsbevisstheten. Jeg selv kaller det ikke noe som helst, men bruker det, til mitt eget gode, og som et middel til å skape en bedre verden.

 

Jeg er tilbakeholden med å snakke om det, og jeg finner det unaturlig å forfekte mine livsholdninger som noe ideal overfor mennesker som har egne erfaringer og forutsetninger for forståelse. Alle har sin egen vei å gå. Det må respekteres. Men blant venner synes jeg er OK å åpne mitt hjerte og si noe om hvem jeg er. Det ligger i vennskapets natur at man åpner seg for hverandre og gir seg til kjenne på et dypere vis enn det som ellers er vanlig i samfunnet.

 

Så – når jeg åpner mitt hjerte for deg, er det fordi du er min venn. Jeg lytter også oppmerksomt til hva du selv erfarer, og til det du kan fortelle ❤

Desinformasjon som politisk virkemiddel

Jeg er blittt stilt spørsmål om hvorfor konspirasjonsteorier dukker opp, hva som kan være bakgrunnen for det.

Vel, når man føler seg usikker, risikerer man å bli manipulert og utnyttet til politiske formål. Personlig tror jeg noen har plantet konspirasjonsteorier blant folk for å påvirke folks holdninger i den hensikt å fremme politiske agendaer. Desinformasjon har vært et kjent virkemiddel til alle tider. Det var konspirasjons-teorier som banet vei for forfølgelsen av jøder på 40-tallet.

Skal man forsøke å danne seg et bilde av hvem som nå står bak, må man se hvem som har størst politisk nytte av holdningsendringene man ser. Og det ser for mag ut som om det er russland som har størst nytte av det, gjennom svekkingen av USA, så det skulle ikke forundre meg om Russland står bak. Konspirasjonsteorier er også svært utbredt blant islamister, og også der er USA den store stygge ulven. Hvem har nytte av det? kan man spørre seg.

Når man føler seg usikker gjelder det å holde hodet kalt og hjertet varmt. Ved å lytte til sitt hjerte, styrer man lettere unna krefter med negativ agenda. Da kan man legge vekt mer på hva man er for, heller enn på hva man er imot.

Det kan være fint å kjenne på sin frykt, og være klar over at frykt ofte kan skape aggressivitet og vold, direkte eller indirekte. En fin måte å takle frykten på er å se på alt det gode som skjer for å nå frem til en visshet om at vi lever i et intelligent univers som har omsorg for oss.