Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

melancholia

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

melancholia

Den religiøse prosessen

Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.

Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.

Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.

Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.

Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.

Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.

dotmatrix-000

Din personlige sannhet

Visse typer sannhet er strengt personlig. Da er den din, og da er du selv denne sannheten. Din personlige sannhet er hva du tror på, hvilke forklaringsmodeller du velger, i hvilke sammenhenger du ser deg selv, hvordan du tolker din tilværelse.

En ikke ukjent galileer sa en gang: «Jeg er veien, sannheten og livet». Mange tror at dette bare gjaldt galileeren, men dette er ord som alle mennesker kan gjøre til sine egne ord.

Når du er inne i en prosess, (og det er du, så sant du lever, for livet selv er en prosess, med et utgangspunkt, med en retning, og med flere mål underveis) – da er du en vei, og du er en sannhet – din egen sannhet, og du kan identifisere deg med livet selv.

Når du ser dette klart, da kan du selv si: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Men det betyr jo ikke at alle skal være som deg. – Hvert menneske er «veien, sannheten og livet» på sin egen måte. – Det er viktig at man forstår og respekterer dette. Og galileeren blir ikke fornærmet. Han smiler nok medvitende og tenker: «Ja, han der / hun der, har endelig skjønt det jeg skjønte for allerede to tusen år siden».

Glem ikke å be

Selv om du har forlatt kristendommen, glem ikke å be. Å be er å formulere sine dypeste ønsker i ord. Og hvordan skal universet, skjebnen, whatever – vite hva de skal gjøre for deg hvis du ikke konkretiserer dine ønsker ved å sette ord på dem. Av og til vet vi ikke engang selv hva våre dypeste ønsker er. Da er det på tide å finne det ut. Et lite rituale omkring bønnen forsterker den, fordi du da trekker dine ubevisste ressurser med i prosessen.

 

Effekten av healing

14192557_10207123719471673_5616795860212603599_nMitt hovedproblem har hele tiden siden årtusenskiftet vært min kroniske tretthet. Et beslektet problem har vel vært misnøye og dårlig selvbilde. Siden legene ikke kunne hjelpe, var det vel naturlig at jeg forsøkte forskjellige former for healing. Det gikk så langt at jeg tok forskjellige former for healer-kursing selv, i håp om å kunne overvinne sykdommen.

Men ble jeg frisk? – Å neida, det ble jeg ikke, tenkte jeg. Men det hadde da vært en spennende reise uansett. Jeg har aldri møtt noen healier som ikke var oppriktige og trodde på det de holdt på med. Selv mistet jeg vel heller aldri troen på at healing virket. Men jeg var nødt til å undersøke nærmere om det var skjedd noe med meg i det hele tatt. og om det var noe jeg kunne følge opp. Kanskje jeg hadde misforstått helt hva healing gikk ut på.

Det har vært en langvarig prosess som har strukket seg over flere år. Forandringene har gått så sakte at det har vært vanskelig å se dem klart, men hvis jeg sammenligner meg selv nå med meg selv for noen år tilbake, er det skjedd vesentlige endringer – og endringene har å gjøre med å akseptere meg selv som jeg er, og å akseptere virkeligheten som den er.

Selv om min sykdom – kronisk tretthets-syndrom – fortsatt er der, så plager den meg ikke så mye lenger. Jeg klarer å ha et godt liv på tross av den. Og når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, har adskillige nye dører åpnet seg, og jeg er blitt bedre istand til å se de mirakuløse sider ved naturen og verden omkring meg.

Det hjelper lite å motta healing hvis man ikke tror på det, og jeg tror på det i den grad at jeg ikke trenger mer healing i dette liv. Og når det gjelder kursing, sier jeg til meg selv: Jeg er ferdig på skolen. Nå er det på tide å bruke det jeg har lært. – Jeg er en healer, men jeg har bare en klient, og det er meg selv. Og jeg skal sørge for at jeg har det bra. Men medisinsk hjelp tar jeg gjerne imot – i den grad det finnes. Å søke hjelp hos gode leger har å gjøre med mitt forsett om å sørge for at jeg har det bra. Og finnes det hjelpemidler, så benytter jeg meg av dem.