Å lytte er det beste

Tidene forandrer seg. De fineste tingene er allerede sagt. Det som engang var nytt og spennende er blitt gammel kunnskap. Når noen forteller meg om vonde følelser har jeg alltid vært rede til å gi gode råd. Men en innsikt kom til meg her om dagen; De gode rådene er allerede velkjent. I stedet for å bidra med gode råd, si det som folk allerede vet, er det bedre at jeg bidrar med et lyttende hjerte. Har man noe å si, så trenger man å bli hørt, og det å lytte skikkelig, det er kanskje det beste bidrag man kan gi. Aktiv lytting, fra hjertet, er viktig. Det er som en salve som kan dempe smerter og få sår til å gro. Å lytte er å være til stede for noen. I stedet for å bidra med tanker, vil jeg heller bli bedre til simpelt hen å være til stede. Det vil være mitt nyttårs-forsett dette året. Tanker og idéer kan kanskje lindre noe , men det finnes noe dypere og viktigere enn tanker.

Reklamer

Nærhet og verdighet

(Rapport fra drømmeland)

Min guide, Taptapoui, betrodde meg at hun var en gudinne, med alt det innebærer av verdighet, kunnskaper og makt. – «Glem mitt navn. La meg være et mysterium» sa hun til meg, «Jeg er større enn mitt navn. Jeg har mange navn. Jeg er mer enn navn kan romme.»

«Når jeg har fått vite det, betyr ikke det at du bli mer fjern og utilgjengelig for meg?» spurte jeg.

«Neida, min venn, tvert imot. Det betyr at vi kommer hverandre nærmere, for du er også guddommelig, selv om du ikke legger merke til det nå. Min oppgave er å vekke deg fra søvnen, få deg til å huske hvem du er.»

Jeg omfavnet henne og kysset henne på kinn. Hun omfavnet meg og slapp meg ikke.

dotmatrix-000

Samlingen. Seidfolk.

(Rapport fra drømmeland)

En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.

Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:

Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.

Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget

Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:

Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret

Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.

dotmatrix-0009

Tidsreise

(Rapport fra drømmeland)

I natt besøkte jeg Lambertseter 1960 og frydet meg over å se fortiden i klare, rene farger, kjenne luften og luktene slik de var da. Jeg traff noen gamle venner som jeg hadde vokst opp sammen med, og sa til dem: «Vet dere hva? – Jeg er kommet hit fra år 2014.»

Folk så på meg litt tvilende. «Jeg har reist via Slummerstrup», sa jeg. Ei lita jente tok til ordet og sa: «Men Slummerstrup, det er jo dansk for Drømmeland, det». Det viste seg at en av hennes foreldre var dansk, så derfor visste hun.

 

Ingen, Niemand, Nadie, Nimeni

Pleide å kalle meg mye rart. Synes ikke det er nødvendig lenger. «Står du ikke for noe, da?» kan folk spørre. «Joda», svarer jeg. «Men det er ikke så viktig.»

Det som er viktig befinner seg langt dypere enn ord kan beskrive. Når man slutter å kalle seg for noe, da øker rekkevidden.

Når du er ingen
da kan du gjøre alt det
som ingen kan gjøre

Noen ganger må man avdefinere seg selv for å forstå seg selv bedre. Noen ganger må man lukke øynene for å se klart, glemme alt man vet, for å oppdage alt på ny.

 

 

Lucifer – skurk eller helt?

 

Tja, sannheten er subjektiv, så spørsmålet bør vel snarere bli: Hvilken rolle spiller Lucifer i ditt livsdrama? – Lucifer er et latinsk ord som betyr «lysbærer». – I romersk mytologi ble guddommen Lucifer ofte framstilt som en ung gutt eller morgenstjerna som kan sees før daggry. I kristen mytologi blir Lucifer ensbetydende med Satan, den onde, en fallen engel som opprinnelig var nærmest Gud (Jahweh). Et interressant faktum: I de kristne skrifter Peters brev og Johannes’ åpenbaring brukes også ordet Lucifer om Kristus, Vera lucifer, den sanne morgenstjerne. Hva er så min personlige tolkning av Lucifer-skikkelsen? –

Hvilken rolle spiller han i mitt livs-drama? – Jeg tar utgangspunkt i selve navnet, lysbæreren. Lys har opp gjennom tidene alltid vært et synonym for kunnskap (opplysning). Vanligvis sees dette som noe positivt, men i gammeltestamentets mytologi var det allt annet enn positivt. Gud (Jahweh) forbød menneskene å spise av «kunnskapens tre», og når de så gjorde ble det kalt for «syndefallet» og ble ensbetydende med selve bruddet mellom mennesker og Jahweh. Når den kristne kirke så dagens lys var heller ikke den så velvillig innstilt i forhold til kunnskap og opplysning, da det ble sett på som en trussel mot troen. Så kunnskap, det var egentlig noe som var reservert Gud, men som menneskene urettmessig hadde forsynt seg av.

Det matcher fullt ut den greske legenden om Prometheus. Han hadde en forkjærlighet for menneskene og tok deres parti mot gudene, så derfor stjal han ilden (lyset, kunnskapen, opplysningen) fra gudene og ga den til menneskene. Livet har lært meg at man ikke må la seg holde nede av frykt og ikke la seg dirigere av trusler, om evig fortapelse eller annet.

Min livsoppgave er å vokse i kunnskap og innsikt, slik at jeg kan utvikle meg mot menneskenes endelige mål – å bli som Guder. Og hvem, i mytologiens verden, står nærmest til å støtte meg i mitt arbeid? . Gamle Jahweh? – Eller unge Lucifer? – Jeg tror nesten jeg holder en knapp på sistnevnte. Man må gjerne kalle meg for luciferianer hvis man vil. Selv nøyer jeg meg med å kalle meg Terje Odin. Det holder i lange baner, det

Noen arr på sjelen

Noen arr på sjelen må man bare leve med. Mye er bearbeidet, mye er fordøyd og mange kunnskaper høstet, men det er ikke å komme bort fra at noen arr sitter igjen. Det er kanskje prisen man må betale for kunnskap man har tilegnet seg.

Jeg kom til å tenke på min navnebror i gudeverdenen, Odin. Han ofret sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn – kunnskapens og visdommens brønn. Jeg går ut fra at han var fornøyd med det – at han ikke beklaget seg over sitt tapte øye i ettertid.

På samme måte vil heller ikke jeg beklage meg over de arr jeg bærer med meg, men se på dem som nødvendige ofre jeg har gitt for å tilegne meg kunnskap. Så må jeg bare akseptere dem og leve med dem. Og når man aksepterer dem, gjør de ikke vondt lenger.