Draculas endelikt

skjermbilde-2016-09-13-kl-21-28-24(Rapport fra drømmeland)

Tja, på morgenkvisten kom oppfølgeren til forrige drøm, der jeg måtte kjempe med grev Dracula. Da jeg våknet etter forrige drøm, var det et åpent spørsmål hvem som vant, men her kommer altså fortsettelsen, i min morgendrøm:

En ørkenby, føltes som det kunne vært i Nevada. En liten spøkelsesby, Western stil. I en bygning delte to firmaer plassen. Det var Rosie’s Motorsykkel-byrå, side om side med det kommunale notearkiv.

Jeg var innom notearkivet for å se etter sjelden gammel musikk for sopran på oppdrag av Vibeke. Det var på notearkivet jeg traff grev Dracula, som gravde i skuffene etter dramatisk orgelmusikk, Max Reger fortrinnsvis (Dracula var jo kjent som en dyktig organist).

Da han så meg ble det altså kamp mellom ham og meg, som skildret i forrige drøm. – Og hvordan gikk det? – Jo, jeg drepte ham, i selvforsvar. Og jeg dro hjem. Men som mordere flest – jeg måtte tilbake til «åstedet» for å se hva som skjedde der.

Jo, politietterforskning var igang, og utenfor huset støtte jeg på advokat Geir Lippestad, som gjerne ville ta på seg forsvarer-rollen i min sak, siden den var såpass interessant. Vel, jeg slo meg til ro med det, gikk inn i bygningen. Men denne gang svingte jeg til venstre, inn til Rosie’s motorsykkelbyrå, for å leie motorsykkel til Vibeke og meg, så vi kunne få oss noen forfriskende turer i det fri.

Reklamer

Steinar Lem

(Rapport fra drømmeland)

Denne må vel kunne kalles en meta-drøm (en drøm om drømmer).
Vel – jeg drømte at jeg skulle ut å rusle en tur sammen med Steinar Lem, en fyr jeg kjente godt i gymnas og studietiden, som døde i 2009. – Han så det som sin oppgave å passe på meg, sa han – beskytte mitt liv. – Jeg lo litt og sa at det aldeles ikke var nødvendig å passe på meg. Så fortalte jeg ham forrige drøm – den jeg kalte «en hemmelig agent», og som jeg skrev ned for bare en times tid siden, som berørte samme tema, samt en beslektet drøm, som jeg hadde for noen år siden – den jeg kalte «teoretikere»: TEORETIKERE (Rapport fra drømmeland) Dette var en av disse drømmene i verseform, der noe bare leses opp for meg.
Disse drømmene finnes her i bloggen. Den som søker skal finne.

 

Nøklene til skogen

Når man skal på skogstur, må man for all del huske på å ta med seg nøklene, nøklene til skogen. For ellers kommer man ikke inn. Mange er det vel, som trodde de var i skogen, mens de i virkeligheten bare passerte rundt den. Det finnes nok av dører, men de viser seg ikke for andre enn de som har nøklene parat. Men hva er dette for slags tullprat? – Det er da ingen dører i skogen? – Den er da fritt tilgjengelig for alle? Joda, det finnes dører, og det finnes nøkler, og nøklene, det er mental stillhet, det er å la alt annet fare, slik at du faktisk kan se og oppleve skogen slik den virkelig er. Mange mennesker ser og opplever bare sine tanker, og melodier som surrer rundt i hodet. Skal man oppfatte alle skogens lyder, må man kvitte seg med indre støy. Så en av nøklene, det er å roe tankene. Den andre nøkkelen, det er å skru av den indre musikken. Først da kan man passere over terskelen, og passere gjennom en dør man ikke ser så klart. Men man merker forskjellen likevel. Man oppdager plutselig at man er i selve skogen. Og man merker på veien ut, at man har forlatt den.

288371

Den glemte byen

Rapport fra drømmeland)

Ut på tur – aldri sur. Jeg er jo mye ut på tur med «hjelpemiddel-scooteren» min, som jeg har fått lånt av NAV. Den har en aksjonsradius på ca 4 mil tur/retur så da kommer jeg meg jo avgårde. Har funnet stier i skogen som jeg kan bruke, slik at jeg kan være mye ut i naturen.

Jeg hadde utforsket alle mulige ruter omkring der jeg bor, og kunne egentlig ønske jeg fant nye spennede steder å utforske, som lå like i nærheten av der jeg bor. – Så fant jeg plutselig en hel by bare noen skritt unna der jeg bor. Men denne byen var blitt glemt. Den hadde sunket ned i glemselens hav og folk kunne simpelthen ikke se den lenger, selv om den lå der. Men slør var blitt fjernet fra mine øyne og nå kunne jeg se den. Det var en by jeg gledet meg til å utforske. Jeg følte det var spennende med utvidede turmuligheter. Glad og fornøyd dro jeg avsted.

 

Treet mitt – mitt mektige tre

Jeg måtte bare se deg. – Jeg hadde tatt med meg nøklene til skogen og låste meg forsiktig inn. Så dro jeg opp til Nøstvedt for å hilse på det mektige treet som jeg er blitt så glad i. Kanskje «det tre som ingen veit kvar det av rotom renn». – Treet hadde en underlig tiltrekning på meg. Det trakk meg inn- og oppover. Så sto tiden stille, et øyeblikk, en evighet. Og da jeg dro videre var det langs skyggen av treet. Jeg fant til sist en dør og låste meg ut igjen, ut til den vanlige verden, som jeg også er glad i, den verden der man kan kjøpe melk og brød, og der barna går på skole.