Fire, walk with me

Jeg kom til å tenke på ilden i mitt liv. Den er ikke stor, men brenner trofast ved egen kraft. Jeg trenger ikke å holde den i live. Det er den som holder meg i live. Den trenger ikke å være stor, for jeg sitter tett inntil. Det sies at ilden er en god tjener men en dårlig herre. Min ild er igjen av delene. Min ild er min venn, som varmer min sjel og viser meg vei gjennom natten. Ild assosierer jeg med vilje, iver, glød. Og selv om jeg er preget av kronisk utmattelse, så har jeg en vilje, og viljen er stødig og sterk, og viker aldri fra min side. Så jeg setter stor pris på ilden i mitt liv, og tiltaler den som en venn; «fire, walk with me»

——————————–

Uttrykket «Fire, walk with me» har jeg tatt fra min yndlings-serie Twin Peaks, der ordene forekommer i denne sammenhengen:

Through the darkness of future’s past,
The magician longs to see.
One chants out between two worlds…
«Fire… walk with me.»

Reklamer

Tør du stå naken på torget?

Å stå naken på torget, tør du det? – Det er ikke kroppslig nakenhet jeg tenker på, men eksistensiell nakenhet, den man står igjen med når man kler av seg seg alle roller, hele sin personlige historie, alle spesielle evner og spesiell kunnskap man har tilegnet seg, alt som kan minne om tro eller overbevisning, livssyn og holdninger, all sminke eller fine klær hvis man har noen, alt som gjør deg spesiell.

Jeg har stilt spørsmålet til meg selv: Tør jeg stå naken på torget, prisgitt universet, prisgitt alle og enhver?

Det er ikke så lett å svare på det. Det ville kreve en total og uforbeholden tillit, en tillit man kun kan ha overfor noen som elsker en helt betingelsesløst. Finnes det slik kjærlighet noe sted? – Ja, jeg tror det. Mange ser et speilbilde av den i forhold til sin partner, overfor hvem man gjerne kan være naken.

Uansett om man er mann eller kvinne tror jeg man finner en slik betingelsesløs kjærlighet i det feminine aspekt av altet, hos gudinnen. Men det er vanskelig, om ikke umulig å finne noe som helst når man er avkledd enhver overbevisning eller livsholdning. Ut fra seg selv kan man kanskje aldri finne gudinnen. Men gudinnen kan alltid finne deg, gi seg til kjenne for deg, og fortelle deg, at i hennes øyne er du perfekt. Dette vil alltid være hennes brennende ønske, og med hennes styrke og kjærlighets-evner kan ingen kraft i verden hindre henne. Hun er heltinnen, den alltid seirende heltinne.

Til slutt deler hun med deg en hemmelighet, slik bestevenner deler sine hemmeligheter, og hennes hemmelighet, det er at du og hun alltid har vært ett, men at det kanskje var nødvendig for deg å stå naken på torget, for å kunne se det

———————

Noen sier altet, noen sier universet, andre sier Gud, i en eller annen variant. Kjært barn har mange navn. Selv har jeg et personlig forhold til det meste, og forholder meg helst til kreftene i personifisert form. Men det er meg. Andre foretrekker kanskje andre tilnærminger. Men jo dypere man går jo mer nærmer man seg kanskje den samme sannhet, bak alle ordene, bak alle forklaringsmodeller.

Sigurd Beinstø

Denne historien jeg skriver på, Dronningborgen. Mannen i åkeren, Andor Kvale har en venn og jaktkamerat, Sigurd Beinstø. Sigurd bare dukket opp idag, og krevde å få være med. Han har en sønn, Lille-Sigurd, som han presenterte for meg. Sigurd er smed, og vil lære opp Andor i faget.

Andor skal senere spesialisere seg som låsesmed. Det var ikke vanlig å låse noe på de trakter. Men enkelte steder måtte være låst, og Andor, han var den som skulle beherske kunsten å stenge, og å åpne.

Historien surrer og går i bakhodet mitt mens jeg er opptatt med andre mer praktiske gjøremål. Når jeg setter meg ned for å skrive et kapittel innenfor helheten, vil kapitlet allerede være ferdig. Det eneste som gjenstår vil være å skrive det ned. Jeg bare følger spent med på historien, som lever sitt eget liv, uavhengig av meg.

Å leve med en guide

Min guide, Taptapoui – den tiende september kom hun til meg i en drøm, fulgt av to tjenere. Så nå har jeg kjent henne i to uker. Og hva er mine erfaringer så langt?

Jo, hun er varmhjertet og generøs, men hun lar seg ikke styre. Hun har sin egen agenda, og hun hjelper meg på sin måte. Hun kommer ikke når jeg vil, men når jeg trenger henne. Jeg kan tenke mye på henne, og hun er fjern. Men så kan jeg holde på med andre ting, og så er hun plutselig der.

Taptapoui: Hei Odin, jeg har noe å si deg.
Odin: Hyggelig å treffe deg igjen.
Taptapoui: Du er anspent. Jeg skal løse opp.
Odin: Tusen takk, du. – Jeg har noen spørsmål.
Taptapoui: La oss vente til i kveld. Akkurat nå skal du bare slappe av og motta.

Så kjenner jeg en mild varme spre seg fra mageregionen, over brystet og ut til området omkring skuldrene. Det er svært behagelig og avslappende.

Odin: Blir jeg helt frisk nå?
Taptapoui: Du får det bedre, min venn.
Odin: Så fint. Takk skal du ha. – Så snakkes vi senere i kveld da?
Taptapoui: Jeg er hos deg, min venn, og drar ikke før vi har snakket.

ladame

Jeg lar La Dame de Brassempuy personifisere min guide, Taptapoui.
La Dame – originalen står på Louvre i Paris, og er en kvinnestatuett, 23000 år gammel.

Mellom aktene

En kopp kaffe mellom aktene – å nyte livet mellom livene – å se ting i perspektiv. Noen tanker på sengekanten en fredagskveld.

Dengang jeg var student i Oslo gikk jeg mye på Operaen. Vi var en liten gjeng. En av oss var lys-tekniker der, så vi hadde gleden av å se noen forestillinger oppe fra lys-broen, der vi lå på maven og så forestillingen rett ovenfra – et guddommelig perspektiv kan man kanskje kalle det.

Og i pausen ble vi ledet langs stål-trapper og trange korridorer ned i skuespiller-kantinen, der vi drakk kaffe sammen med opera-sangere i full mundur. Der var fiender plutselig venner igjen, som smilte og lo, komplimenterte hverandre med roller godt spilt. –

Av og til tenker jeg på livet her på jorden som et teaterstykke, en gigantisk såpeopera, der man spiller sine roller etter beste evne. Noen spiller skurker, noen spiller helter, men de fleste spiller småroller.

Uansett, i livet mellom livene tror jeg man kan møtes på samme måte som opera-sangerne i kantinen, være venner og komplimentere hverandre med roller godt spilt.

 

Marlon Brando

(Rapport fra drømmeland)

En aldrende og syk Marlon Brando var sluppet ut fra fengsel (eller sykehus). Han så ut som sin rollefigur i den første Gudfaren-filmen. Nå var han uten venner og uten midler. Selv var jeg rik, og bestemte meg for å ta meg av ham. Jeg skaffet ham et trivelig sted å bo, klær og livsnødvendigheter, og folk som kunne ta seg av ham. Han fortjente dette, syntes jeg, så mye som han hadde gitt verden gjennom sin rolle-innsats.

 

Vi hadde utviklet et godt vennskap oss imellom. Ofte var jeg på besøk for å prate om løst og fast, og for å mimre om gamledager. En av disse kveldene, da vi satt der i stuen hans, med hvert vårt glass whisky på bordet, dristet jeg meg til å komme inn på dette med hans skuespillerkunst. Av respekt for ham hadde jeg nølt med å komme inn på dette, men før eller senere måtte jeg komme inn på det. Hans rollefigurer hadde vært så levende. Hvordan var det mulig å få det til? – Og han forklarte meg, han fortalte meg hvordan.

Det var ikke så vanskelig, sa han. Det var bare noen få hemmeligheter man måtte kjenne til. Og han fortalte meg sine hemmeligheter. En av hemmelighetene var: «Just be yourself».

Fugler husker godt

Flere ganger har jeg opplevd hvor intelligente og kloke fugler kan være.

På Mykkeltveit gård bodde en nøtteskrikefamilie i et gammelt tre rett utenfor stuevinduet. En sommer drepte katten vår en nøtteskrike-unge, som hadde falt ned fra treet. Da fikk hun seg fiender for livet. De voksne nøtteskrikene strartet med stup-angrep mot katten vår. Og dette fortsatte de med hvert eneste år de kom tilbake.

Vibeke og jeg opplevde også at man kan få venner blant fuglene. En sommer, mens Vibeke malte et vindu, kom en forvirret heipipelerke flygende inn gjennom vinduet, gjennom stuen og krashet med et annet vindu – havnet så fortumlet oppi en blemsterpotte. Vibeke hjalp den varsomt ut, Denne heipipelerken kom til oss, år etter år, for å hilse på Vibeke. Det var tydelig at et vennskapsforhold hadde etablert seg.