Selvransakelse

Inspirert av nyhetene, visse uttalelser fra en ikke ukjent president, har jeg stilt meg spørsmålet:
Kunne jeg betegne meg som et svært stabilt geni,
som er liksom veldig smart – og sånn?

Nei jeg må nok skuffe på det punktet. Jeg er bare en helt alminnelig fyr. Jeg har ikke engang en aldri så liten, mikroskopisk atomknapp å trykke på. Jeg får nok nøye meg med qwerty-tastaturet på min Mac. Men på den andre side, det føles egentlig ganske bra å være en helt alminnelig fyr.

Terje Odin Mykkeltveit sitt bilde.
Reklamer

Måten de lyver på

Skavlan har interessante gjester av og til. Sist fredag var Masha Gessen er russisk-amerikansk journalist og forfatter gjest. Hun hadde interessante synspunkter på likhetene mellom Putin og Trump. Begge har et noe luftig forhold til sannheten. Putin kan benekte at russiske soldater er tilstede i Ukraina, gjentatte ganger, til tross for solid foto-dokumentasjon, inntil han en dag sier: «Ja selvfølgelig er det russiske soldater i Ukraina.

Man kan spørre seg om hva som kan være hensikten med all løgnen, som ofte er så åpenbar. Masha mente løgnene først og fremst var en demonstrasjon av makt, som om de mente: «Jeg kan si hva jeg vil, når som helst jeg vil, og dere kan ikke gjøre noe som helst for å hindre meg.» – Det blir som en bølle i skolegården, som knabber matpakken din. Du sier «Gi meg den tilbake», men bøllen sier: «Jeg har den ikke», selv om han står med den i hånda, vel vitende at ingen kan gjøre noe med det.

Jeg melder meg ut av alternativbevegelsen

Sånn. Det var det. Nå er det gjort. Det gikk jo greit.
Men hvorfor gjør du det,da?
Jo, jeg er lut lei av konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring av media som jeg så ofte møter i dette miljøet. Man ser jo hva slikt fører til, at kunnskapsløse og uærlige tullinger blir politiske helter og får makt, slik det har skjedd i USA.
Skal du bare følge den brede flokk du, da?
Nei, jeg ønsker ikke å følge noen flokk, heller ikke alternativbevegelsen. Jeg vil gå mine egne veier, og lar meg ikke oppsluke av massebevegelser.

Drømmer jeg? – eller er jeg våken?

Disse spørsmålene inngår i en metode for å lære seg «lucid dreaming», det å kunne vite at man drømmer mens man drømmer, slik at man kan delta mer bevisst. Måten de da brukes på er at man gjentar spørsmålet titt og ofte for seg selv. Når det er blitt en vel innarbeidet vane, vil man før eller senere stille seg de samme spørsmålene mens man drømmer – og da er sjansen stor for at man blir klar over at man drømmer  mens man drømmer.

Ja, for mitt vedkommende henger vanen i. Jeg klarer å drømme bevisst, og som regel klarer jeg å vekke meg selv for å skrive ned, hvis det skjer noe spennende eller spesielt fint i drømmeland. Men jeg kan bli bedre, så jeg holder fast ved min lille øvelse, tenker flere ganger om dagen: Drømmer jeg nå? – eller er jeg våken?

Inntil nylig har det vært ganske lett å konstatere at jeg befinner meg i våkenland når jeg er våken. Våkenland har vært lett å kjenne igjen. Men når jeg nå ser en fyr ved navn Donald Trump delta i den amerikanske valgkampen, når jeg ser at han har muligheter for å vinne, da blir jeg alvorlig i tvil. Det må være drømmeland jeg befinner meg i, i en merkelig form for mareritt. Men jeg forsøker å vekke meg selv, og til min store forundring får jeg det ikke til. Så merkelig – så rart. Vel, jeg klyper meg selv i armen. AU – det gjorde vondt.

dotmatrix-0011