Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.

To trollmenn

(Rapport fra drømmeland)

En eldre trollmann forsøker å kontakte en ung trollmann. På en måte var jeg begge – og så verden vekselvis fra deres ståsteder. «Hvorfor vil du treffe den yngre?» ble den eldre spurt. Han svarte: «Fordi våre liv kan fortelle oss mye om hverandre».

Den yngre arbeidet i et kontorbygg. Resepsjonisten slapp ikke den eldre gjennom da han tok kontakt telefonisk. «Hvorfor kan du ikke bare sende ham ditt telefonnummer?» ble den yngre spurt. «Det er vel fordi jeg har militær bakgrunn», svarte han. «Jeg ønsker ikke å gjøre meg selv for lett tilgjengelig».

Foto: Wikimedia Commons

På kurs hos Brage

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var på forskjellige typer kurs en natt. Jeg trente Chi Gong med min Chi Gong lærer Øystein.

Ved siden av dette kurset var jeg på et kurs i «noe annet» der en eldre mann med skjegg underviste. – I dette kurset resiterte vi runesanger, fokusert på vindens element. Plutselig forandret læreren seg, virket med ett mye eldre, men samtidig sterkere. Stemmen hans ble dypere og mer intens. «Det dere gjør, gjør det dypere og mer grundig», sa han. Og: «Effekten blir sterkere dersom runesangene hviskes. De skal hviskes så lavt at det ikke kan høres av noen.»

Så var jeg tilbake på QiGong trening med Øystein. Han blunket muntert til meg og sa: «Så du har vært på kurs hos den gamle guden Brage, du?» Jeg var vant til at Øystein så mer enn de fleste, så jeg tok det som en bekreftelse.

Er ikke de gamle bærekraftige?

Hm – bærekraftig – for et underlig uttrykk. Mange politikere er enige om at dagens pensjonsordning ikke er bærekraftig. Sagt på en annen måte: «Dette har vi ikke råd til». – Vel, egentlig er det jo ikke pensjons-ordningen som ikke er bærekraftig, men de gamle selv. Blir man gammel nok, kan selv det å bære en kilo poteter bli et ork. Kontroll-spørsmål: Klarer du å bære en kilo poteter fra butikken og hjem? – Hvis man ikke klarer det, så har man ikke tilstrekkelig bærekraft. Da er man med andre ord «ikke bærekraftig».

 

Det hadde vært en stor fordel, rent samfunnsøkonomisk, om folk døde tidligere. Samtidig finner politikerne stadig nye tiltak for å minske antallet nordmenn som røyker. Det er et faktum, sier de, at man som sigarettrøyker ikke vil leve så lenge som man ellers har kunnet leve. Jeg ser en åpenbar motsetning her – vil man at folk skal leve lenge? – eller vil det vært bedre om folk dør litt tidligere? Dersom det siste er tilfelle, burde man heller oppmuntre til mer sigarettrøyking istedet for å motarbeide det. Det hadde kanskje spart landet for store pensjonsutgifter som landet jo egentlig ikke har råd til. Det ser ut som om offentlig tankegang er litt i strid med seg selv.

Senior-nettverket

(Rapport fra drømmeland)

Endel gamle kolleger (eldre menn) ville gjerne ha meg med i sitt nettverk. – «De ville forandre verden», ble det sagt. Jeg hadde jo vært med i forskjellige nettverk tidligere, og hadde mine tanker om slikt. –

«Men vi har ubegrensede ressurser», ble det sagt. «For å oppnå det du ønsker trenger du penger, ganske mye penger, og det kan vi stille til disposisjon. Her har du noe startkapital», sa fyren, brettet opp lommeboka og ga meg en solid bunke med tusenlapper.

Det var ikke dårlig, tenkte jeg. Det må jo også bety at jeg er verdt en god del tillit i deres øyne. Vi ruslet oppover mot Frogner / Majorstua der de disponerte noen hemmelige lokaler. Gatene vi passerte minnet mer og mer om gatene i Paris. Vi passerte flotte barer og hyggelige restauranter der vi gikk.