Potili

Glemmer aldri denne fornøyelige historien. Slikt kunne jeg gjerne ha funnet på selv – for å ha det gøy. – En lykkelig boble-eier – ett eller annet sted i Norge, fant på, for moro skyld, å lakkere boblen sin i politiets farger (dengang) og male følgende tekst på dørene «POTILI» (altså ikke «POLITI», men «POTILI»). –

Han ble da, som forventet, stanset av noen sinte politimenn, som hevdet at det var ulovlig å kjøre rundt med en bil malt og merket som en politibil. Men mannen godtok ikke dette, pekte på teksten og gjorde oppmerksom på at det ikke sto «POLITI» på dørene, men noe annet. Han fikk medhold hos høyere instanser.

10204870011410380

Reklamer

Politi og publikum

Vi har jo tidligere bodd på Vestlandet i noen år, Vibeke og jeg, og vi var i Bergen rett som det var. Vår faste rute mot sentrum gikk gjennom Marken og forbi politihuset i Allehelgensgate 6.

Hver gang jeg passerte politihuset, måtte jeg bare trekke på smilebåndet over skiltet med teksten «Publikumsinngang». Har et politihus noe til felles med et teater? spurte jeg meg selv. – Jo såmenn har de det. Såvel teateret som politikammeret har en publikums-inngang. Ergo blir almennhetens rolle i forhold til politiet en publikumsrolle. Politiet tildeler seg selv en viss underholdningsverdi.

Jeg ser for meg en grå og trist, regntung mandags formiddag. Alt er såå kjedelig, men så kommer politiet – hei hå – og utfører sine politikunster til allmennhetens store fornøyelse. Er de heldige så vanker det klappsalver etterpå, og hvis klappingen ikke gir seg, hvis det blir stående ovasjoner, så må de varte opp med et encore-nummer, som f.eks. å nekte en full mann å ligge på en parkbenk, til publikums store begeistring. WOW. – Ja, uten politiet ville hverdagen vært preget av en uutholdelig kjedsommelighet, men heldigvis, politiet svikter oss ikke.

2448502

Draculas endelikt

skjermbilde-2016-09-13-kl-21-28-24(Rapport fra drømmeland)

Tja, på morgenkvisten kom oppfølgeren til forrige drøm, der jeg måtte kjempe med grev Dracula. Da jeg våknet etter forrige drøm, var det et åpent spørsmål hvem som vant, men her kommer altså fortsettelsen, i min morgendrøm:

En ørkenby, føltes som det kunne vært i Nevada. En liten spøkelsesby, Western stil. I en bygning delte to firmaer plassen. Det var Rosie’s Motorsykkel-byrå, side om side med det kommunale notearkiv.

Jeg var innom notearkivet for å se etter sjelden gammel musikk for sopran på oppdrag av Vibeke. Det var på notearkivet jeg traff grev Dracula, som gravde i skuffene etter dramatisk orgelmusikk, Max Reger fortrinnsvis (Dracula var jo kjent som en dyktig organist).

Da han så meg ble det altså kamp mellom ham og meg, som skildret i forrige drøm. – Og hvordan gikk det? – Jo, jeg drepte ham, i selvforsvar. Og jeg dro hjem. Men som mordere flest – jeg måtte tilbake til «åstedet» for å se hva som skjedde der.

Jo, politietterforskning var igang, og utenfor huset støtte jeg på advokat Geir Lippestad, som gjerne ville ta på seg forsvarer-rollen i min sak, siden den var såpass interessant. Vel, jeg slo meg til ro med det, gikk inn i bygningen. Men denne gang svingte jeg til venstre, inn til Rosie’s motorsykkelbyrå, for å leie motorsykkel til Vibeke og meg, så vi kunne få oss noen forfriskende turer i det fri.

Derrick og Klein

(Rapport fra drømmeland)

Å være «polizist», det hadde sine fordeler, og det visste Derrick og Klein å benytte seg av. De kunne buse inn hos hvem som helst, midt på natten. De kunne buse rett inn i vakre kvinners soverom – for å «nyte utsikten», hvis de ville. Og dette gjorde de ofte, fordi de likte det. De kunne bare lire av seg noen fraser, for å legitimere det de gjorde. De kunne bare si «kriminalpolizei», eller «das war ein mörder», så trodde folk straks at alt var i orden, og at Derrick og Klein hadde rett til å trenge seg på slik de gjorde.