Complexio oppositorum

Motsetningenes forening – det er også en del av meningen med livet, i hvert fall for meg. Når jeg tenker over hva som er mine hjertesaker, hva jeg elsker å beskjeftige meg med, har det med slikt å gjøre – det å bringe himmelen ned på jorden, det å forene det rasjonelle og det irrasjonelle, virkeligheten og fantasien, det å skape en syntese mellom våkenland og drømmeland. Det er derfor jeg arbeider med å erobre drømmeland, forsøke å finne ut av hvordan naturlovene der fungerer, for å kunne dra nytte av det. Og det er derfor jeg ser etter det magiske i tilværelsen. Når jeg tenker tilbake, har det alltid vært slik for min del. Og jeg trenger ikke nødvendigvis å oppnå noe. Å arbeide med det er mål nok i seg selv.

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Odin ved Perleporten

Morsomt å foregripe begivenhetenes gang og fabulere litt:

Dommens dag er kommet. Terje Odin kommer til Gud, som spør i en streng tone: «Nåhh, Terje Odin. Har du mens du levde, syndet meget mot mine lover og strenge forskrifter? – Har du trodd på alt det som står i de apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelser?»

Terje Odin: «Duhh – nå får du jaggumeg gi deg!!!»

Gud: «OK, OK – det var en spøk. – Men fra spøk til alvor: Er du fornøyd med livet du har levd, livet på jorden?»

Terje Odin: «Ja, det var slettes ikke så værst. Jeg syntes det var helt eventyrlig, egentlig, mye å se, mye å nyte, mye å lære, mange kule folk å treffe.»

Gud: «Det var hyggelig å høre. – Er du moden for hvilehjemmet nå da kanskje? (evig liv i himmelen), eller har du lyst på flere eventyr, flere ekspedisjoner?»

Terje Odin: «Det er da litt futt i meg ennå, så jeg tar meg vel noen avstikkere til, uforbederlig nysgjerrig som jeg er.»

Gud: «OK – ser deg senere» Terje Odin: «Vi holder kontakten».

Spøkelses-torget og De dødes kafé

(Rapport fra drømmeland)

Jeg la min vei nedom spøkelses-torget der sjelene vandrer i ring
Så slo jeg meg ned på de dødes kafé og så meg forundret omkring
Fra kjelleren kom det et underlig vesen som ville servere meg te.
Men teen var kjølig og jeg ville nødig forbli på så skummelt et sted.

Jeg brøytet meg vei mellom gjenferd og ånder til ute på gaten jeg stod
Så sto jeg en stund der og hev etter pusten før bort i fra torget jeg dro
Snart nøt jeg å vandre i lysere gater enn de jeg var kommet ifra
Med solskinn på hatten og varme i kroppen så syntes jeg livet var bra.

Men etter en stund syntes livet å kreve mer spenning, mystikk og «hallo»
Brått skiftet jeg retning, jeg ville jo leve. Tilbake til torget jeg dro.
Og spenningen grep meg, jeg kunne jo kjenne ar dette var stedet for meg.
Med teen på bordet og mørke omkring meg så hørte jeg noen si «hei»

Så tok jeg en neve og ristet den grundig var pussig å hilse på deg
Jeg var ikke vant til å hilse på gjenferd men følte at fyren var grei
Han himlet med øyne, han stammet og stotret og ga meg en viktig beskjed
Her på kaféen finner du bare de sjeler som ikke har fred

Men fred kan jeg gi deg, jeg svarte tilbake du trenger kun stole på meg
Et lys vil jeg skape, som du kan gå inn i til noen som venter på deg
Og ta med deg flere, det er bedre for dere som lever i skyggene her
å tre inn i lyset, der veien for dere en vei til himmelen er