Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

iCommunion

(Rapport fra drømmeland)

Jeg skulle teste iCommunion som jeg hadde lastet ned fra Mac App Store. Klikket på ikonet, og vips så var jeg i liturgiske klær (grønt for hverdagsmesser). Foran meg var et alter med alt nødvendig utstyr, og ved alteret var også til min store overraskelse gamle kjente fra min tid i dominikanerklosteret (for maaange år siden), patrene Arne Fjell og Ellert Dahl, samt frère Gérard, den franske legbroren. Du verden så livaktig dette var, tenkte jeg.

Appen hadde innebygd en slags karaoke-system for salmesang, og salmen som inneholder ordene «høye fjell og dype dal må vike» ble sunget. Til slutt var det hele over, alter, liturgiske klær, patre og legbror forsvant. Så tenkte jeg: Pokker, jeg glemte jo selve innstiftelsesordene. Det er jo det viktigste ved hele liturgien. Men jeg fant til sist ut at dette var ivaretatt av selve appen.

Jeg vekket meg selv som vanlig, for å skrive ned drømmen. Så lurer jeg bare på: når blir iCommunion å finne på Mac App Store? – Var oppe litt sent i går, så jeg tror jeg kryper til sengs igjen.

Væremåte-kanalisering

Det meste jeg ser av kanalisering, er kanalisering av ord og tanker. Men det finnes en annen form for kanalisering, og det er kanalisering av måter å være på, av pur hjerteenergi, men det er mer anonymt.

Folk legger knapt merke til det, men hvis de legger merke til det i det hele tatt, vil det kanskje manifestere seg i sympati og godfølelse, trygghet og glede. Man sier tale er sølv men taushet er gull. Det er vel fordi det største og dypeste trives i stillheten. Men jeg, jeg prater i vei, og skriver så blekket ryker – hehe

 

Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.

Glem ikke å be

Selv om du har forlatt kristendommen, glem ikke å be. Å be er å formulere sine dypeste ønsker i ord. Og hvordan skal universet, skjebnen, whatever – vite hva de skal gjøre for deg hvis du ikke konkretiserer dine ønsker ved å sette ord på dem. Av og til vet vi ikke engang selv hva våre dypeste ønsker er. Da er det på tide å finne det ut. Et lite rituale omkring bønnen forsterker den, fordi du da trekker dine ubevisste ressurser med i prosessen.

 

Hva hadde vi snakket om?

Hva hadde vi snakket om, hvis jeg hadde truffet Jesus – eller Buddha – eller Odin?

Tja – jeg tror ikke våre samtaler ville blitt stort annerledes enn de samtaler jeg har daglig, med mine venner. Gudene ligger skjult hos hver enkelt av dere. Hvis man kan se sine venners guddommelige sider, vil man nok også få øye på sine egne. Kan man ikke se sine venners guddommelige sider, vil man nok heller ikke kunne merke noe dersom man traff «de anerkjente guder».

Men det er nok ikke i ordene først og fremt man merker det, mener jeg. Det er i stillheten mellom ordene, der er i det som ligger bakenfor. En tenkt samtale mellom meg og Jesus: (Kunne like gjerne vært Buddha eller Odin):

Terje: Hei – hvordan har du det?
Jesus: Jo takk, strålende.
Terje: Jeg også. Vil du ha en kopp te?
Jesus: Ja, tusen takk. Det kunne smake.
Terje: Alltid så hyggelig å møte slike som deg.
Jesus: Takk i like måte. Vennskap betyr så mye.
Terje: Kunne ha lyst til å stikke innom snart.
Jesus: Hyggelig det. Bare kom innom når som helst, du
Terje: Takk for besøket. Kom snart igjen.
Jesus: Takk for meg. Ha det bra så lenge.

«Det var et salig møte», som man pleier å si.