Ånden Tilmeddot

I nattens drøm gikk jeg i åndelære. En gammel mann foreleste om forskjellige ånder, og om hva disse åndene kunne hjelpe til med. «Ånden Tilmeddot», sa han, «er en vennlig ånd. Den er gammeldags høflig, åpner dørene for deg der du ferdes, bærer din bagasje hvis du har tungt å bære. Åpner også dører du aldri så, og leder deg gjennom saler du ikke ante eksistensen av.»

Tilmeddot og jeg vandrer gjennom en slik sal, og hun sier til meg: «Arkitektens mening med denne salen, var å skape et perfekt samspill mellom lys og mørke». – Jeg satte meg på en stol i mørket mellom to vinduer. «Hvorfor sitter du i skyggen?» spurte Tilmeddot. «Solen blir for sterk», svarte jeg, «men jeg får farge av solen, selv når jeg sitter i skyggen».

Reklamer

Når noen dører lukker seg

Selv var jeg teknolog, da trettheten rammet meg. Jeg mistet mine evne til multitasking, og jeg mistet også kunnskapen min. Det hele ble altfor komplisert. Ved siden av fysisk tretthet, opplevde jeg også en sterk mental tretthet. Og livet føltes med ett ganske meningsløst. – Så jeg måtte en tur innom depresjonen. –

Men kloke folk har sagt: «Skal man hente frem den virkelig gode vinen, må man ofte en tur nedom den aller dypeste kjelleren». – Det var ikke lett å være der, men etterhvert er jeg da kommet meg opp igjen – med den virkelig gode vinen, som det ble sagt. Den var dyr, men vel værdt prisen. Nå nyter jeg den – i fulle drag – og jeg lar meg beruse av den.

 

Jeg opplevde vel at adskillige dører smalt igjen med et brak, for aldri å åpne seg igjen, men jeg har jo også opplevd at nye dører åpnet seg. Jeg har jo vært nødt til å ta skikkelig tak i følelsene mine, finne ut av det. Og jeg har fått god hjelp underveis.

Gjennom disse nye dørene har jeg oppdaget andre sider ved livet, nye horisonter, som jeg setter stor pris på, og som jeg aldri hadde fått lært å kjenne hvis det ikke var for sykdommen. Slik sett har sykdommen fungert som en slags læremester og guide.

Effekten av healing

14192557_10207123719471673_5616795860212603599_nMitt hovedproblem har hele tiden siden årtusenskiftet vært min kroniske tretthet. Et beslektet problem har vel vært misnøye og dårlig selvbilde. Siden legene ikke kunne hjelpe, var det vel naturlig at jeg forsøkte forskjellige former for healing. Det gikk så langt at jeg tok forskjellige former for healer-kursing selv, i håp om å kunne overvinne sykdommen.

Men ble jeg frisk? – Å neida, det ble jeg ikke, tenkte jeg. Men det hadde da vært en spennende reise uansett. Jeg har aldri møtt noen healier som ikke var oppriktige og trodde på det de holdt på med. Selv mistet jeg vel heller aldri troen på at healing virket. Men jeg var nødt til å undersøke nærmere om det var skjedd noe med meg i det hele tatt. og om det var noe jeg kunne følge opp. Kanskje jeg hadde misforstått helt hva healing gikk ut på.

Det har vært en langvarig prosess som har strukket seg over flere år. Forandringene har gått så sakte at det har vært vanskelig å se dem klart, men hvis jeg sammenligner meg selv nå med meg selv for noen år tilbake, er det skjedd vesentlige endringer – og endringene har å gjøre med å akseptere meg selv som jeg er, og å akseptere virkeligheten som den er.

Selv om min sykdom – kronisk tretthets-syndrom – fortsatt er der, så plager den meg ikke så mye lenger. Jeg klarer å ha et godt liv på tross av den. Og når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, har adskillige nye dører åpnet seg, og jeg er blitt bedre istand til å se de mirakuløse sider ved naturen og verden omkring meg.

Det hjelper lite å motta healing hvis man ikke tror på det, og jeg tror på det i den grad at jeg ikke trenger mer healing i dette liv. Og når det gjelder kursing, sier jeg til meg selv: Jeg er ferdig på skolen. Nå er det på tide å bruke det jeg har lært. – Jeg er en healer, men jeg har bare en klient, og det er meg selv. Og jeg skal sørge for at jeg har det bra. Men medisinsk hjelp tar jeg gjerne imot – i den grad det finnes. Å søke hjelp hos gode leger har å gjøre med mitt forsett om å sørge for at jeg har det bra. Og finnes det hjelpemidler, så benytter jeg meg av dem.

 

Spillhuset

(Rapport fra drømmeland)

I en fornøyelsespart var et spillhus. Spillet gikk ut på at man måtte komme seg gjennom huset uten å bli fargemerket av roboter. Jeg måtte jo forsøke. Robotene kom ganske nær noen ganger, men jeg oppdaget at veggene var fulle av skjulte dører, paneler som lot seg skyve til siden, så det var lett å sno seg unna.