Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.

Reklamer

Frykten for merkelapper

Folk holder seg unna debatter fordi de er redd for å bli påklistret merkelapper. Det er igrunnen litt underlig, synes jeg. Eksemler på slike merkelapper kan være: rasist, islamofob, småborgerlig, reaksjonær. Hva er det som er så skremmende med slike merkelapper, egentlig? – Tja, det blir vel som om folk klistrer blink-skiver på folk. Han der / hun der – er fritt vilt. De kan du skyte på. Slike merkelapper peker ut hat-objekter som folk som gjerne vil ha noen å hate, eller se ned på. Man burde mobilisere sterkere, synes jeg mot bruken av slike merkelapper, ved å reagere, ved å stille kontrollspørsmål, ved å ta opp til diskusjon selve merkelappene. Hvordan definerer du rasist? – Hvordan definerer du islamofob? Bruk av merkelapper er en for lettvint måte å diskutere på. Det forhindrer diskusjoner og debatt. La oss ta tak i det på en skikkelig måte, dere

Sin sanne identitet

Det er mange som søker ny identitet, og ofte søker man ny identitet i gamle verdier, i gammel kultur, eller i forskjellige former for religion. Grunnen til at man gjør dette må være en følelse av at man mangler identitet, eller kanskje gjør man det bare av eventyrlyst.

Så er spørsmålet: Hva er egentlig identitet, og hvorfor trenger vi det så sterkt?

Identitet er kunnskap om hvem man er, ofte i sammenheng med hvilken type fellesskap og kultur man hører hjemme i. Mens noen søker til østlig visdom er det andre som søker til urkreftene i landet der man er født. Den senere tids utvikling har kanskje skjedd altfor raskt. Kanskje man har kastet ut barnet med badevannet? – Kanskje man har mistet noe underveis?

Ingen reise er så spennende og så vakker som reisen innover til kjernen av seg selv. Selv har jeg vært på reise i mange år, og mener vel at reisen er like viktig som målet, kanskje viktigere. Jeg er innstilt på å nyte hvert steg på veien. Men det endelige målet, hva kan det være? Jeg har gjort meg opp noen tanker om det.

For å nå et steg videre tror jeg det er viktig å skille mellom hva man har og hva man er. Man «er» ikke det man «har» – man er «den som har». Så alt man «har» burde kunne skrelles bort, som lagene på en løk. Det første laget i løken er kanskje tankene og følelsene som «man har». Det er så altfor lett å identifisere seg med disse. Dernest er det slike ting som evner, begavelse, yrke, bosted og sosial, kulturell tilhørighet.

Når man har skrelt bort alle lagene i løken, står man igjen med «ingenting» eller «fullstendig frihet» alt ettersom hvordan man ser på det. Men fra dette observatør-punkt dukker man påny ned i følelsene og tankenes verden, men da da ganske sikkert med nye spennende perspektiver. Er et slikt mål verdt å strebe etter? – Ja, i den grad frihet er noe å strebe etter, så er målet å finne sin sanne identitet absolutt noe å strebe etter. De som har vært der kan melde om en opplevelse av guddommelig klarhet og en følelse av kjærlig enhet med alt som er.

Spiller jeg roller?

5661_10205456449990978_3502412013592919090_nTja – det er ikke så enkelt å svare på det spørsmålet. På den ene siden orker jeg simpelt hen ikke å være andre enn den jeg er. Å bevisst forsøke å være en annen opplever jeg som såpass slitsomt at jeg ikke forsøker engang, selv om det av og til hadde vært gøy. Men jeg har da lært å godta meg selv som jeg er, så det er greit nok å holde alt på et mest mulig enkelt plan. På den annen side har jeg vel i løpet av livet vokst meg inn i rollen som meg, slik jeg fremstår.

Man velger seg jo sine idealer, sine forklaringsmodeller og sine væremåter underveis. Man kan kalle dette en rolle hvis man vil, og det er kanskje fruktbart / riktig å gjøre det, fordi alle mennesker, meg selv inkludert, egentlig er så mye mer enn den de fremstår som, og at det er praktisk nødvendig med noen avgrensninger. I en slik sammenheng vil da en selv, slik man fremstår, bli en rolle.

Å spille rollen som seg selv, er nødvendig for videre vekst. Det har med identitet og valg av identitet å gjøre, det å skape seg en plattform for videre utforskning av tilværelsen. – Men det er også godt, av og til, å løsne på slipset, å bevege seg utenfor sine egne rammer, like viktig som det er å vaske og lufte et rom for å gjøre det trivelig og beboelig. Da vil man ikke stagnere, men ha frihet til å endre seg selv underveis, å vokse videre. Derfor er det viktig å kunne åpne vinduet, gå ut døren, for å være klar over at man er så mye mer enn den person man fremstår som, likesom verden er så mye mer enn huset man bor i. Den rolle man spiller må aldri stivne til å bli et personlig fengsel. Den må forbli en plattform for vekst.