De magiske øyeblikkene

Det kan være vanskelig å fange dem. Plutselig er de der, de magiske øyeblikkene, og sekundet etter er de borte. Når jeg fotograferer, særlig når jeg tar bilde av mennesker i bevegelse, barn i lek, tar jeg mange bilder, knipser hele tiden, og som regel klarer jeg å gange et magisk øyeblikk, et sekund der alt er på plass. Da fryder jeg meg.

En annen jaktmark er den mentale og emosjonelle jaktmark. Jeg følger strømmen av tanker gjennom mitt hode, strømmen av stemninger og strømninger i kroppen. Plutselig dukker det noe opp som jeg må ta vare på. DER er det. Straks etterpå er det borte. Så jeg har alltid med noe å notere på, mobiltelefonen, en notatblokk eller i det minste en bit papir og en penn, for å fange det før det forsvinner.

Mitt fotoapparat er min faste følgesvenn, og mobil med notat-app. Men fra nå av skal jeg alltid ha med en liten notatblokk. En slik vil være enda mer anvendbar enn mobilen.

Så ønsker jeg meg selv god jakt.

Skjønnheten i ritualer

Jeg har alltid følt meg trukket mot ritualer av forskjellig slag, fordi jeg synes det er så ubeskrivelig vakkert. Og jeg har tenkt mye over hvorfor det er slik. Jeg tro det har noe å gjøre med at man i ritualer er tilstedeværende på en helt spesiell måte. Ritualet er der og da, og man trer ut av tids-strømmen, inn i øyeblikkets magiske verden.

Jeg har også tenkt at hvis man er mer til stede i dagliglivets små og store gjøremål, mer oppmerksom på hva man gjør her og nå, kan hele livet bli til et slags rituale, og man vil kunne oppleve den samme skjønnheten i alt man gjør. Det er noe jeg forsøker å praktisere, og det er noe som har gjort mitt liv rikere.

Jeg vil anbefale alle å prøve det samme. Når du vasker opp, konsentrer deg om det. Ikke tenk på andre ting, men bruk sansene på det du holder på med, lukter, syn og følelsen i hendene. – Når du tar deg en kopp kaffe, gjør det som om det var en japansk te-seremoni. Hell opp kaffen, og legg nøye merke til hvordan kommen fylles, hvordan det lukter. Legg merke til koppen du løfter mot dine lepper, hvordan den er å holde i. Og til sist, legg nøye merke til hvordan kaffen smaker, og hvordan det føles å drikke den.

Photo: Charles Haynes

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

Complexio oppositorum

Motsetningenes forening – det er også en del av meningen med livet, i hvert fall for meg. Når jeg tenker over hva som er mine hjertesaker, hva jeg elsker å beskjeftige meg med, har det med slikt å gjøre – det å bringe himmelen ned på jorden, det å forene det rasjonelle og det irrasjonelle, virkeligheten og fantasien, det å skape en syntese mellom våkenland og drømmeland. Det er derfor jeg arbeider med å erobre drømmeland, forsøke å finne ut av hvordan naturlovene der fungerer, for å kunne dra nytte av det. Og det er derfor jeg ser etter det magiske i tilværelsen. Når jeg tenker tilbake, har det alltid vært slik for min del. Og jeg trenger ikke nødvendigvis å oppnå noe. Å arbeide med det er mål nok i seg selv.

Tid og evighet

Noen tenker at evighet, det er et uendelig tidsrom. Jeg opplever det annerledes. Jeg oppfatter det synonymt med «tid og tidløshet». I tidløshet er alle øyeblikkene samlet, fra historiens begynnelse til det tidspunkt der alle mål er nådd, alle ønsker oppfyllt. Tiden er en horisontal akse i tilværelsen, som strekker seg fra fortid og inn i fremtiden. I den vertikale aksen, tidløsheten (evigheten) finnes det høyeste høye, fylt av glede og fryd, og den dypeste avgrunn der vi finner næring og kraft. De to aksene har et skjæringspunkt, som ligger i opplevelsen av nået, det øyeblikk vi befinner oss i. Begge akser er like nødvendige og like verdifulle. Når tiden blir for slitsom kan vi finne hvile og styrke i nået, i det tidløse. Og når det tidløse blir for statisk og vi lengter etter det store eventyret, kan det bare oppleves langs tidsaksen. For å kunne leve et godt og inspirerende liv må man kunne bevege seg langs begge akser. Det tror jeg er noe av meningen med livet.