Underjordisk tilværelse

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen befant jeg meg dypt under jordens overflate. Jeg beveget meg langs korridorer, med tapet på veggene og med grønnmalte dørstokker i grovt treverk, Dørene var av tre, som på gamle gårdsbruk. Men korridor-systemet var oppstykket og isolert. Så det var egentlig ingen vei ut.

Men det gjorde ingen ting, for jeg hadde evnen til å bevege meg gjennom fjell. Og jeg kunne sveve fritt opp og ned langs dype sjakter. Jeg gikk langs disse korridorene og imellom dem, og etter hvert kom jeg ut i en sal der jeg møtte en gruppe ungdommer, hyggelige, litt hippie-aktige og på min alder (ca. 30 år gamle i drømmen). Det var planlagt en ekspedisjon, som jeg gjerne ville delta på. Vi vandret langs underjordiske stier, og kom etterhvert frem til en grotte der vi skulle overnatte.

abub

Det var endel telt der allerede, hvor det oppholdt seg endel utenomjordiske vesener. Inne i teltene sov de utenomjordiske i uthulte steiner. De hadde menneskekropper, men deres ansikter var hunde-ansikter. De var alle ikledd en slags romdrakter for å beskytte seg mot vår atmosfære som var svært fremmedartet for dem. Selv om de sov hadde de øynene åpne og kunne se oss. Deres øyne var vennlige og kloke, slik at man umiddelbart kunne føle vennskap og sympati. Vi forlot de utenomjordiske og fortsatte vandringen langs de underjordiske stier.

Så så vi til sist en lysning. Vi kom ut og beveget oss langs en trang og dyp grøft i en åker og ut til en bebyggelse av hvite hus med røde teglsteintak i et fjell-landskap med utsikt til havet langt der nede. Det minnet meg litt om Lambertseter, drabantbyen til Oslo der jeg vokste opp. Slik sluttet drømmen. Jeg satte igjen med følelsen av at alle mine problemer var løst, at alle mine sorger var forbi, og at fra nå av kom alt til å gå bra.

Reklamer

Mørkeredd. Kjeller-angst.

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen var jeg omkring åtte år gammel og bodde på Lambertseter, i Antenneveien 6, der jeg vokste opp. De fleste barna var mørkeredd, så den groveste mobbing man kunne bli utsatt for var å bli stengt inne i kjelleren uten lys. Og nettopp dette skjedde med meg. Noen av gutta dyttet meg nedover kjellertrappen og låste døra mot oppgangen, og det var helt mørkt der nede.

Men det de ikke visste, de andre gutta, var at jeg kunne se i mørke og at jeg ikke var blant dem som var mørkeredde. Nede i en av kjellerbodene hadde jeg flere kasser med bøker, spennende og interessante bøker. Og jeg hadde ingen problemer med å lese dem selv om det var stummende mørkt.

dotmatrix-0011

Så da jeg senere, eller neste morgen ble sluppet ut, hadde jeg hatt det fint. Skøyerne trodde nok de hadde gitt meg en skrekk. Jeg holdt mine opplevelser for meg selv. De fikk bare tro hva de ville.

Samtale med nattbibliotekaren

(Rapport fra drømmeland)

«Vi mannfolk vet svært lite om livet», var det siste jeg tenkte i går kveld før jeg sovnet. «Kvinner vet mer.» – På tide å gjøre noe med det. Så inatt la jeg veien innom nattbiblioteket, der jeg hadde en lang samtale med bibliotekaren (en kvinne, naturligvis).

Vi snakket om den store, mytiske litteraturen, om de hellige skrifter, og om hvorfor, hvordan de berørte oss så sterkt. De var lærebøker i livet, sa bibliotekaren.

Når man havner i denne verden står man over for så mange problemer, så stor usikkerhet, at det er et desperat behov for råd og veiledning. Hvordan navigerer man? – Hvordan løser man de utfordringer man stilles overfor? – Hvordan i all verden skal man klare seg? – Hvordan skal man finne mening? –

Og der kommer den etterlengtede kunnskapen, summen av menneskelige erfaringer og guddommelig veiledning – i form av den store litteraturen

 

Å ha problemer

Mange er flaue over å ha problemer. De føler seg svært ufullkomne dersom de opplever ubehag og tunge dager. Jeg velger å være åpen om det. Jeg kan oppleve tunge dager, og mitt liv kan være problematisk til tider. Jeg kan føle uro og ubehag av og til.

Men jeg har det godt. Ubehag og problemer jeg måtte føle fra tid til annen er bare krusninger på overflaten. Innerst ikke vil det alltid være en dyp fred og tilfredshet. 

Men jeg åpner meg, fordi jeg gjerne vil si, at det er helt OK å føle ubehag, og å ha problemer fra tid til annen. Det er endel av det å være levende. Det blir egentlig som et herlig krydder som livets lammestek ikke ville ha klart seg uten. En god middag trenger litt salt og pepper. Uten dette kan smaken bli litt «flat».

Dersom man ikke dømmer seg selv, problemene, og sine følelser, men aksepterer det som livets krydder, vil det ikke være tungt å bære. Det vil bare gjøre livet rikere og opplevelsen av å leve dypere. Og ikke minst, vil det åpne døren til større visdom og evne til å kunne forstå medmennesker, øke evnene til å kunne være en venn.

odin

Karma? – tror jeg på det?

Nei, egentlig ikke. Det blir litt for firkantet for meg. Den eneste karma jeg tror på (som forresten er litt firkantet det og), er vinduskarma. Det er en mye bedre form for karma, for på vinduskarma kan man sette blomster 🙂

Vel – grunnen til at jeg har valgt bort karma fra min personlige kosmologi, er egentlig at jeg er lei å høre folk si, i enhver sammenheng, at man fortjener det, fordi man har valgt det selv, uansett hva slags problemer / lidelser det dreier seg om. Ikke det at man skal skylde på noe annet / andre, men det kan tenkes andre forklaringsmodeller, og kanskje det simpelthen er ting vi fortsatt ikke skjønner