Hvorfor er datamaskiner firkantede?

(Rapport fra drømmeland)
Var på et arrangement der følgende typer mennesker deltok: Ari Behn og Märtha Louise, gamle data-pionerer, og syke barn det skulle lages en hyggelig forestilling for. Det som var viktigst av alt, var å ha en avslappet holdning, å ikke se på klokka.
Jeg kom i prat med en data-kjendis, muligens Jon Bing, og han sa til meg: «Er du klar over hvorfor dataskjermer er så firkantede?» – og han fortsatte: «Jo, det er fordi datamaskiner opprinnelig ble skapt av skallede gamle menn!»
Reklamer

Når tåken letter (ME / fatigue)

odinpAv og til er jeg så tappet for energi at jeg bare sitter, ute av stand til å gjøre noe, ute av stand til å snakke eller tenke. Da er det bare å overgi seg, la seg flyte med strømmen. Det er som en grå partikkeltåke har invadert kropp og sinn – kan nesten føle det fysisk. Gjør det vondt? – Neida, det er bare en spesiell følelse. – Er det trist? – Neida, når man aksepterer det, er ingenting trist. – Det føles som om tusen eksamener nettopp er gjennomført, som om flere maraton-løp er tilbakelagt. Det er fortsatt eksamen, men jeg orker ikke mer. Det eneste alternativet er absolutt ro, og absolutt hvile. Alt annet blir borte, da jeg ikke er istand til å ta imot det.

Men når tåken letter, hvilken vidunderlig følelse er ikke det? – Det er som sjelen er vasket ren for alt som noen sinne har tynget, det er som om solen kommer inn i kropp og sinn som din personlige venn. Det er som å bade i godfølelser og kjærlighet. Og en vidunderlig klarhet i sinnet gjør allting så lett. Egentlig er det vanskelig å beskrive det fullt ut, å yte stunden rettferdighet. Men det er mine lykkeligste stunder på jord, stundene da tåken letter.

Jeg har ofte lurt på hvorfor en tilstand av å være fullstendig utslitt, etterfølges av slike himmelske øyeblikk. Kanskje disse anfallene av tretthet tvinger meg inn i en form for dypmeditasjon som har rensende og helende effekter? – Kanskje jeg tvinges inn i en tilstand der jeg inne lenger orker å forholde meg til fortid og fremtid, slik at bare nået står igjen? – Jeg vet ikke, og det er ikke nødvendig å vite alt / forstå alt.

Men det som er viktig, er å gjenkjenne det gode når man møter det, og å kunne kast seg uti og nyte det til fulle. Og så er det viktig å vise takknemlighet. Jeg duger ikke til stort i dette samfunnet jeg er en del av, men jeg duger til å være lykkelig når jeg kan, og jeg synes det er en som en hvile å skrive litt nå og dann. Føler meg på en måte som et grantre i skogen. Man kan ikke forlange stort annet av et grantre, enn at det er et grantre. På samme måte kan man ikke forvente seg stort mer av meg enn at jeg er meg. Slik er det bare. Håper at folk slår seg til tåls med det.

En kronisk sykdom som sjelden er dødelig

En spesiell og litt morsom sykehistorie. Vel, jeg var til skjermbildefotografering engang tidlig på åttitallet. Så ble jeg innkalt. Det var flere leger tilstede og de sto og hvisket sammen i en krok mens de kastet forskrekkede blikk på meg med jevne mellomrom. Den ene legen kom bort til meg og sa: «Det er ikke farlig, altså!» – mens hans blikk uttrykte noe annet. Men etter mer rådslagning og diskusjoner kom de frem til etterhvert at jeg «ikke hadde tuberkulose» selv om det så slik ut. Jeg hadde noe som hette Boeks sarkoid.

Blir jeg først syk, går det oftest i underlige sykdommer med eksotiske navn. Det ble ikke forklart meg hva sykdommen gikk ut på, og ikke kom jeg på å spørre heller. Uansett så merket jeg jo ingenting av den. Men, ble jeg fortalt, det fantes en lege på Aker som forsket på denne sykdommen, så det ble til at jeg gikk to ganger i året til ham. Denne legen brukte stetoskopet og sa at alt var bra hver gang (uten å si noe mer).

Jeg slo opp i et leksikon, der det sto at Boeks sarkoid var en kronisk sykdom som sjelden var dødelig (med andre ord kunne den være dødelig). Men en vakker dag kunne legen på Aker fortelle meg at «nå, nå er sykdommen borte.» – Ja, tenkte jeg, da burde vel leksikonet revideres, for da stemte det slettes ikke at sykdommen var kronisk. I det hele tatt var hele greia en underlig sak, litt morsom til og med, for midt i alt styret merket jeg jo aldri noe til sykdommen. Så den var vel mer av akademisk interesse, men akademikere må jo også ha noe å stelle med

Psykiske lidelser

(Rapport fra drømmeland)

 

Denne drømmen var komplisert, med mange deltakere. Jeg trodde ikke jeg ville klare å skrive den ned – men jeg slapp ikke drømmen. Og så modnet det seg – jeg husket mer og mer av den, og til sist kunne jeg altså skrive den ned likevel. Vel her er den.

Det var en plenums-diskusjon og jeg satt i panelet. Diskusjonen dreide seg om psykiatri og identifikasjon av problemer. Det var en person der, en ung dame, som var psykisk syk. Hun var den mest intelligente av dem alle, syntes jeg. Resten av deltakerne var fagfolk, mange med hvite frakker, og noen med stetoskop rundt halsen.

Når det gjalt identifikasjon av problemer, gikk alle som katten rundt den varme grøten. Årsaken lå i samfunnet, sa noen. Sykdommen skyldtes vanskelig oppvekst, sa andre. Den psykisk syke, som alt egentlig dreide seg om, så temmelig frustrert ut. Jeg følte vel, like mye som henne, at det var noe som manglet. «Hva om», kastet jeg frem, «årsaken ligger hos den som er psykisk syk?» – Det føltes som om jeg hadde brutt et tabu.

Den syke sendte meg et bekreftende «der-sa-du-det»-blikk. De andre i panelet så temmelig forfjamsete og forlegne ut. De hadde så godt de evnet forsøkt å skåne, å ikke såre den syke ved å rette oppmerksomheten bort fra henne. De kunne ikke skjønne, at det var nettopp dette som gjorde henne vondt. Det var jo ingen som så henne. Men jeg hadde sett henne – og det gjorde henne godt endelig å bli sett av noen.

Barmhjertighets-drap

(Rapport fra drømmeland)

Jeg lå i en sykeseng. En søt og hyggelig kvinne kom inn for å gi meg noe å drikke, satte glasset på nattbordet mitt. På grunn av mine synske evner visste jeg det var gift, og jeg kom ikke til å drikke det. Men jeg forundret meg over situasjonen, og lot som ingenting, bare observerte, interessert.

Kvinnen smilte søtt og så på meg med et dvelende blikk, som om hun var fornøyd over å ha gitt meg en gave, og frydet seg hjertelig over hvilken glede jeg ville ha av den. Hun så vel på det som en gave å skjenke meg døden. Det var tydeligvis godt ment. – Ja, hun er vel litt gal, da, tenkte jeg. Men det var jo intet problem. Jeg hadde jo gjennomskuet henne.

Det svevende hospital

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på sykebesøk i utlandet et sted. Det var et svært moderne sykehus, som ble kalt «Det svevende hospital». Den jeg skulle besøke var ikke lenger der – for han var blitt frisk, men jeg ble stående og snakke med en lege og noen pleiere. Vi snakket et språk jeg ikke skjønte noe av. Likevel hadde vi en festlig og interessant samtale. Og språket var så vakkert.

Men etterhvert syntes jeg det var frustrerende å ikke skjønne hva vi snakket om, så jeg ville prøve et annet språk, som jeg skjønte. «Prøver med fransk», tenkte jeg. «Alors, je m’apelle Terje. En francais, Il se prononce comme le chien, terrier» («Altså, mitt navn er Terje. På fransk uttales det som hunden terrier.») De syntes forklaringen var morsom og vi fortsatte samtalen på fransk. Og jeg fikk forståelsen for at språket vi opprinnelig hadde snakket, og som jeg ikke hadde skjønt noe av, det var portugisisk. «Du verden», tenkte jeg, «hvilket vakkert språk portugisisk er. Det må jeg lære meg med tiden.»

Teamet og jeg gikk ned i sykehus-kantinen, som lignet mer på en gourmet-restaurant enn en kantine, med kelnere og servering ved bordene, og lekkert, stilfullt interiør. Jeg fikk vite at et godt glass portvin alltid burde inntas etter en kopp te. Så vi drakk en kopp grønn te først. Deretter drakk vi med andakt et glass av den mest vidunderlige portvin jeg har smakt. «Hvilken himmelsk opplevelse dette var», tenkte jeg.

Å leve med sykdom

kk

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig

odin