Sigurd Beinstø

Denne historien jeg skriver på, Dronningborgen. Mannen i åkeren, Andor Kvale har en venn og jaktkamerat, Sigurd Beinstø. Sigurd bare dukket opp idag, og krevde å få være med. Han har en sønn, Lille-Sigurd, som han presenterte for meg. Sigurd er smed, og vil lære opp Andor i faget.

Andor skal senere spesialisere seg som låsesmed. Det var ikke vanlig å låse noe på de trakter. Men enkelte steder måtte være låst, og Andor, han var den som skulle beherske kunsten å stenge, og å åpne.

Historien surrer og går i bakhodet mitt mens jeg er opptatt med andre mer praktiske gjøremål. Når jeg setter meg ned for å skrive et kapittel innenfor helheten, vil kapitlet allerede være ferdig. Det eneste som gjenstår vil være å skrive det ned. Jeg bare følger spent med på historien, som lever sitt eget liv, uavhengig av meg.

Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. 🙂 Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

En dyster kveld

En dyster kveld satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skrev en historie om en fyr som satte seg ned en dyster kveld for å skrive en historie om en fyr som skrev om en fyr som en dyster kveld satte seg ned for å skrive en historie. Og hva den historien dreide seg om, det kan du vel gjette? – og hadde historien noen slutt? – Nei den bare fortsatte i det uendelige, så leseren måtte bare rive seg løs på ett eller annet tidspunkt. Det har ihvertfall jeg gjort.

Bildet forestiller forfatteren Edgar Allan Poe. Jeg tenkte på han når jeg skrev denne historien. Går ut fra at Poe på en eller annen måte inspirerte meg. Takker og bukker. Enhver inspirasjon jeg måtte få vil alltid være ytterst velkommen, for jeg er jo så glad i å skrive.

Å huske drømmer – å finne frem

For det meste så vekker jeg meg selv, dersom jeg drømmer noe som jeg ønsker å skrive ned. Men noen ganger våkner jeg, og kan ikke huske jeg har har hatt noen drøm. Men så, i våkenland, etter at jeg er stått opp, kan det hende jeg husker et ord, f,eks. «buddhists». Det blir som enden på en snor som går ned i vannet. Jeg trekker i den, og trekker opp litt mer, «black buddhists», «shemanwao», og tilslutt ligger hele drømmen på land. Jeg kan forundre meg over den, og skrive den ned.

Men er det så sikkert at det var en drøm? – Det er noe jeg har trukket på land fra en strand langs det ubevisstes osean. Men man trenger kanskje ikke å gå inn i nattlige drømmer for å fiske opp eventyrlige minner / opplevelser. Kanskje man i våkenland simpelthen kan trekke dem opp, hvis man bare ser etter snor-ender på stranden. Hvis det er slik, har jeg hatt et lite gjennombrudd. Da har jeg tilgang til dypets historier og opplevelser direkte fra våkenland. Tegnet på at det er genuint stoff fra dypet, og ikke bare noe jeg har funnet på / diktet opp, ligger i kvaliteten. Jeg kunne aldri skrevet slikt selv (jeg har prøvd – uten å få det til), så det må komme annensteds fra.

Min kjærlige guide, Taptapoui, sa til meg i går kveld, at hun i løpet av et døgn ville gi meg en gave i form av nye innsikter. Det var vel dette, tenker jeg. Så jeg tenker på henne og sier tusen takk