Urbane filurer

Jeg hadde så mange drømmer i natt, og noen av dem var jo fornøyelige. Urban hipster som jeg var, besøkte jeg en superkul kafé, for å drikke barista-tilberedt latte. Ved et bord like i nærheten satt to andre kule fyrer, kanskje enda mer urbane enn meg. De spurte om å få låne spaserstokken min, da den så så kul ut.

Jeg gikk for å hente meg enda en latte, men da jeg kom tilbake var såvel de kule fyrene, samt spaserstokken min borte. I stedet hadde de lagt igjen to tynne og ødelagte stokker av dårlig kvalitet.

For noen kjeltringer, tenkte jeg. Dette viser at man ikke alltid kan stole på folk, selv om de ser aldri så kule ut. – Men med sterke intensjoner og kraftig virkende magi, reverserte jeg situasjonen, slik at stokken min var hos meg igjen, og de elendige stokkene de hadde etterlatt ville være hos dem. Til pass for dem, tenkte jeg. – Svart magi, kanskje, men rettferdig.

Hoffmagikere i England

Alle har vel hørt om den legendariske Merlin, hoffmagiker hos den like legendariske kong Arthur. Men det finnes flere. En svært så interessant skikkelse, John Dee, vitenskapsmann og magiker, tilhørende den hermetiske tradisjon, var hoffmagiker hos dronning Elisabeth den store.

John Dee trakk ikke noe skille mellom sin matematiske forskning og sine undersøkelser av hermetisk magi, engler og tydninger av spådommer og varsler. Han mente han at alle hans aktiviteter utgjorde ulike fasetter av den samme søken: letingen etter en oversanselig forståelse av de guddommelige former som ligger under den synlige verden, det som Dee kalte for «rene sannheter». John Dee samlet et av de største biblioteker i England. En fascinerende mann var han, denne John Dee.

Den stygge, onde heksa

Ja, rundt Halloween er hun populær, den gamle, stygge, onde heksa. Hun skal vel være mest mulig skremmende, for å være bra. Folk liker å bli skremt litt. – Men hun minner svært lite om hekser jeg har møtt. De jeg har møtt har vært blide og hyggelige, vært opptatt av å hjelpe mennesker med å få det bedre med seg selv. Så jeg har lurt på: Hvorfor har hekser tradisjonelt vært fremstilt som stygge og onde?

Vel, jeg mistenker at det skyldes en århundrer gammel svertekampanje fra kirkens side, et forsøk på demonisering av mennesker som ble sett på som en trussel, da de sto frem som selvstendige og uavhengige i forhold til kirken, som en slags konkurrent. Og denne kampanjen er så rotfestet i vår kultur at den er blitt stående.

Men jeg tror det vil endre seg i vår tid. Jeg tror folk etterhvert vil få øynene opp for at hekser er ganske alminnelige mennesker, ikke ondere enn folk flest, kanskje litt mindre til og med, da de ofte har jobbet mye med seg selv, ikke feilfrie, men stort sett hyggelige og godhjertede, til nytte og glede for samfunnet.

Båndkutting-ritualet

Båndkuttings-ritualet – hva er det?

Båndkutting er et lite rituale, en guidet meditasjon, der man nyttiggjør seg det faktum at kroppen ikke vet forskjellen mellom fantasi og virkelighet. For de som stusser på dette, er det nok å minne om hva man kjenner i spyttkjertlene hvis man i fantasien tar en solid jafs av en sitron. Man kan kalle det anvendt psykologi hvis man vil, eller man kan kalle det for heksekunst. Det spiller i grunnen ingen rolle. Hovedsaken er at det virker, og det vil man merke at det gjør. Mange har overvunnet store hindringer i sitt liv ved hjelp av dette.

For hvem kan det brukes?

Båndkutting er et rituale som brukes dersom noen har negative bindinger til et annet menneske, og ønsker å komme fri fra disse bindingene. Problemet kan være at man blir dominert av noen, at det noen man ikke tør å møte, at man konstant synes synd på noen, at man føler seg manipulert av noen, eller at noen man omgås tapper en for krefter uten at man vet hvorfor. Å kutte bånd er ikke det samme som «å ta avstand fra». Ektefeller eller kjærester kan godt gjennomføre et båndkuttings-rituale seg imellom, for ritualet løsner kun de negative, forstyrrende bindinger. Når disse er løsnet, blir samværet mer utvungent og naturlig.

Hvordan gjennomføres det?

Båndkutting er en guidet meditasjon i tre faser – der klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. – Det er viktig at klienten slapper godt av, blir så dypt avspent som mulig. Dyp avslapning grenser inn på tilstanden hypnotisk transe. Det er en tilstand der fantasiens verden blir ganske levende, en tilstand mellom virkelighet og drøm der de indre bilder blir sterke. Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Og det er en tilstand der man er lett å påvirke, hvilket er ønskelig i en situasjon som denne. Foretar man båndkutting på seg selv, blir det som en slags selvhypnose.  Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Derfor er det tilrådelig å bruke den tid som trenges for å komme inn i en dypt avspent tilstand – Så over til selve gjennomføringen.

Første fase er gjensidig tilgivelse.

Klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. Hvis det er du selv som er klienten: Ta det med ro, slapp godt av. Prøv å se for deg vedkommende du skal bryte bånd med. Legg merke til personlighet, utstråling hos vedkommende. – Still så et spørsmål: Alt vondt jeg har gjort deg – jeg kjenner kanskje ikke til alt – men du vet vel hva som har såret deg – kan du tilgi meg det?

Som regel vil vedkommende tilgi. Men dersom det skulle oppstå problemer, kall på vedkommendes høyere selv, be om at han skal forstå hva tilgivelse innebærer. Tilgivelse er å sette seg selv fri. Tilgivelsen kommer, før eller senere. Når du har fått tilgivelse, kan du gå videre.

Forestill deg så at vedkommende spør deg selv om du kan tilgi. Kan du det? Kjenn etter. Har du problemer, så be om en hjertets forståelse av hva tilgivelse egentlig innebærer, hva det vil si å tilgi, hvordan det føles. Når du har gitt tilgivelse, kan du gå videre.

Andre fase er gjensidig tilbakeføring av energier.

I alle relasjoner, så utveksles det energier. Alle kjenner vel uttrykket: «Jeg har gitt hele min sjel». I annen fase forstiller man seg den andre, og ber om å få tilbake den energi, de sjels-biter av deg som sitter hos vedkommende. For vedkommende er det jo bare fremmedelementer, men for deg er det selve livsenergien. Du ser vedkommende samtykke og du ser for deg strømmer av energi som flyter fra ham renses i lyset og går tilbake til deg. Ta deg god tid. Føl hvordan energien og velværet vokser.

Så forestiller man seg at den andre ber deg om å gi tilbake den energi du bærer på, som ikke egentlig er din, for bare er fremmedelementer hos deg, men som for vedkommende er selve livsenergien. Du sier gladelig takk, slipper energiene fri og ser for deg at de flyter ut av deg og tilbake til vedkommende. Legg merke til hvordan både du selv og den andre fylles med velvære og energi.

Tredje fase er kutting av de usynlige følelsesmessige bånd

som går fra kropp til kropp, fra chakra til chakra. Ta deg god tid til å føle båndene som går mellom dere, fra ditt rot-chakra til vedkommendes, fra ditt hjerte-chakra til vedkommendes, og likedan for alle chakraene.

Forestill deg at du i din høyre hånd har en magisk kniv. Det magiske ved den er at den kan skjære over ethvert bånd, uansett hvor seigt og sterkt det måtte være. Se for deg at du i din venstre hånd holder en strålende, lys og vakker magisk diamant. Det magiske ved den er at den kan lege og forsegle ethvert sår, uansett hvor stort og dypt det måtte være. Med disse (fantasi-)våpen i hende er du klar til å kutte bånd, til å oppløse alle negative bindinger.

Det er klienten som fører kniven. Hvis du selv er klienten, er det du selv som fører kniven, med din høyre hånd, og du selv som fører diamanten, med din venstre. – Begynn med nederste chakra og arbeid deg oppover. Båndet som går inn til ditt rot-chakra, kutt det med kniven helt inntil huden. Se så for deg at båndet løsner, flagrer bort og går i oppløsning. Før så diamanten inn mot kutt-stedet, slik at eventuelt sår leges og forsegles.

Etter å ha arbeidet seg oppover gjennom de syv chakraer, kan klienten tillate seg å puste ut, føle på friheten.

Og hva så?

Man føler kanskje, etter å ha gjennomgått ritualet, en viss frihet. Men det kan hende man likevel tviler på effekten. – For å teste dette, kan man gå inn i fantasien på ny, for å se vedkommende for seg. Føles det ubehagelig nå? – Nei, det gjør antakelig ikke det. – Men den store testen kommer når man skal møte vedkommende i «den virkelige verden». Det er gjerne her man opplever for alvor hvor sterke virkningene av båndkuttings-ritualet har vært. Mange blir ganske forbløffet over hva de da opplever – hvor uanstrengt, sikkert og trygt man kan omgås den andre.

Det universelle og det personlige

Noen mener at det universelle er viktig, og at det personlige er mindre viktig. Og hvorfor det? – Jo fordi det universelle er evig og uforanderlig, mens det personlige er mer ustabilt og vinglete. Resonnementet virker fornuftig nok.

Likevel føler jeg at noe mangler. Dette berører et emne jeg har vært opptatt av i mange år, forholdet og balansen mellom enhet og individualitet. I lang tid, femten år, fordypet jeg meg, inspirert av drømmer, i enhetstanke, enhetsfølelse, opplevelsen at alle mennesker er ett og at sannheten er upersonlig og universell. Først i senere tid har jeg innsett at individualitet er like viktig, og at det må være en balanse og et samspill mellom de to ytterpunkter.

Når lærere foreleser, når lærde folk skriver bøker, er det gjerne forelesninger om hva andre har ment, bøker om hva andre har skrevet. Men jeg er blitt mett av dette. Nå for tiden stiller jeg gjerne spørsmålet: Glem hva alle andre mener. Hva mener du? – Hva er din personlige sannhet? –

Så forventer jeg å høre noe ekte og opprinnelig, noe som springer direkte ut av sjelen og den kreative intelligens, fra individet selv. Så er spørsmålet: Hvorfor er dette så viktig for meg?

Jeg har spurt mitt hjerte og fått et svar, og svaret er følgende: Det universelle må bli assimilert, inkarnert, integrert, før det virkelig får noen betydning og virkekraft. Den universelle sannhet må bli min sannhet, dypt personlig, og din sannhet, like dypt personlig. Det er derfor jeg spør: Glem alle andre. Hva mener du?

Det finnes en bok som berører emnet allegorisk, en meget fornøyelig bok: Jonathan Strange & Mr. Norrell av Susanna Clarke. Det fantes i London en forening av intellektuelle som kalte Den Magiske Selskap (eller noe lignende). Det som var viktig for selskapet var at man begrenset virksomheten til å befatte seg med «teoretisk magi». Det Norrell bedrev gikk mer i retning av «anvendt magi» hvilket ikke var særlig velsett innenfor selskapets rammer. Jeg anbefaler boken. Den er fornøyelig lesning. Den går visst som TV serie for tiden også, har jeg hørt.

Når en sannhet er blitt personlig, når den er blitt en del av en selv – da trenger man ikke lenger å referere til kilder. Da er man selv en kilde. Og da holder det at man snakker, skriver, ut i fra seg selv. Jeg setter stor pris på dette. Det er en egenskap jeg er på utkikk etter hos folk. Det er en overgang, et skritt å ta, men jeg håper flest mulig tar dette skrittet. Jeg kjenner mange som har gjort det.

Synkron-magi

Når det gjelder magi, tenker folk som regel årsak-virkning. Magikeren gir en kommando, og som en virkning av det, skjer det han kommanderer.

Men en annen måte å se det på er denne:

Noe kommer til å skje, helt naturlig, men fordi magikeren er synkronisert med naturen, kommanderer han (eller hun) at dette skal skje, tilfeldigvis, like før det skjer. Det hadde skjedd uansett, selv om magikeren ikke hadde vært der.

Det reduserer kanskje magikerens betydning, men uansett vil han oppleve den spesielle glede det kan være å operere i lag med naturen, som en medskaper.

Hvis det magikeren kommanderer, faktisk skjer, hver gang magikeren kommanderer noe, må det da kunne kalles en sterk magi uansett.

 

Hermetikk

Ikke noe snikksnakk – mere hermetikk takk !!!!

Hermetikk er som sagt mat pakket i lufttette bokser. Men det er også en betegnelse for filosofi og magi knyttet til den mytiske skikkelsen Hermes Trismegistos. Så jeg lurte på om det var noen forbindelse – og til min store overraskelse så var det det.

Trismegistos betyr «den trefold store».

«Opprinnelsen til navnet hermetikk ligger i myten om guden Hermes Trismegistos som hadde et segl som kunne lukke hermetisk.» leser jeg på Wikipedia.

Krigskunst i vikingtiden

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Faget var historie og temaet var krigskunst under viking-tiden.

Professoren gjorde oss oppmerksom på at vikingtiden tross alt var en fredelig tid. Men gikk nødig til kamp, sa han, ikke fordi motet manglet, men fordi man visste at krig sjelden lønnte seg. Gikk man først til krig var oftest magi med i bildet.

En vanlig magisk teknikk var den som kalles «speilsetting» eller «å sette speil blant fiender». – Virkningen var, fra den enkelte deltakers synsvinkel, at all stridsinnsats ble speilet, slik at hver enkelt stridende egentlig kjempet mot seg selv. Den grusomme ville møte grusomhet. Den nådeløse ville ikke finne nåde. Og på den annen side: Den fredfulle ville møte fred. Den løsningsorienterte ville bli møtt med løsninger.

Teorien omkring dette ble illustert med plansjer som viste struktur, posisjonering og energi-felter under kjente viking-slag. Magien ble forklart gjennom hvordan strukturer av psykisk energi formes og gis retning, og hvordan den kan låses til bestemte formål.

Fremgangsmåten var denne: Man ser kampen for seg, strekker ut sin hånd og uttaler ordene (med dyp overbevisning): «Jeg setter speil blant fiender – det er utført». – Så ser man for seg at det er gjort, og går så i strid, med de rette holdninger til striden, fordi man vet, at speilene også gjelder en selv.

 

Den onde magiker

Jeg har møtt mange magikere i mitt liv, men jeg har aldri møtt noen som bruker sine evner og sin kunnskap «i ondskapens tjeneste». Alle de jeg er blitt kjent med, har brukt sine evner til healing, støtte og egen personlige utvikling.

Jeg tror idéen om «den onde magiker» / «den onde trollmann» / «den onde heksa» er en myte skapt av den kristne religion, fordi man følte det var en konkurranse og at man ville befeste sin makt ved å undertrykke konkurrenter.

Men det finnes faktisk «onde magikere». Det finnes jo noe som heter «ganning» oppe i nord. Det forundrer meg. Og jeg lurer på om ikke kirken har klart å overbevise noen magikere om at de er onde, og at det de bedriver, står i ondskapens tjeneste. Så tar de konsekvensene av dette og oppfører seg deretter, fordi de har trodd på hva kirken sa.

Men jeg er overbevist om at dette er marginale unntak. Jeg kjenner til magikere fra nord som skinner og er til stor inspirasjon for meg, bærere av en stolt og god tradisjon som de er.

Om drømmeland

Drømmeland forbindes oftest med en virkelighet der man har null kontroll, der man bare trekkes med av begivenheter man ikke kan påvirke. Helt annerledes blir det hvis man ha lært seg å være ved full bevissthet mens man drømmer. Hva er det som endrer seg da? –

Jo, det viktigste, synes jeg, er at man kan bestemme seg for å våkne hvis det er noe i drømmen man ønsker å skrive ned. Da kan man bringe frem i lyset drømmer som ellers ville vært skjult. Tror nok ikke jeg hadde klart å fange poesi-drømmene mine uten å ha trent meg opp. – Man får også handlefrihet og innflytelse i drømmens virkelighet, mer og mer ettersom man lærer «naturlovene» i drømmeland å kjenne.

Etterhvert lærer man seg hva som faktisk er mulig, og denne kunnskapen vil utvide handlefriheten. Rom og tid fungerer annerledes, og dette kan man benytte seg av. Og enhver «kommando» (intensjon / noe man bestemmer seg for) vil bli effektuert umiddelbart. Slik kan man jo oppleve magiske evner som langt overgår noe av det man har opplevd i våkenland.

Det er skrevet endel bøker om det å drømme ved full bevissthet, det meste på engelsk. Det kalles da for «lucid dreaming». Å trene opp evnen er ikke vanskelig, men det kreves disiplin og tålmodighet. Selv om det krever iherdig innsats, er anstrengelsen vel verdt det, synes nå jeg.