The end of Time

Jeg støtte nettopp på uttrykket, og det fikk meg til å tenke. Det er mulig jeg har et spesielt syn på begrepet «the end of time», men det føles så inderlig riktig. De fleste tenker på tiden som en horisontal akse, med nåtid i origo, med fortid til venstre og fremtid som strekker seg utover til høyre. Nåtiden er bare et ståsted på denne linjen. For meg er «end of time» det øyeblikk der jeg stopper tiden, og det kan være hvor som helst på tidsaksen. Det dreier seg om en vertikal akse, som skaper et skjæringspunkt, og som går høyt opp, opp til gudenes verden og langt ned, langt ned i hjertets grunn. Langs den vertikale akse finnes ingen tid, men det en ferd langs den vertikale akse kan likevel være eventyrlig og spennende. Tja, det var litt tankespinn en vintermandag. Håper alle mine venner får en god dag. Glem ikke å stanse tiden av og til. Det gir hvile og gir nye krefter.

Et merkelig ordtak kom rekende på en fjøl:

For å leve, må man dø litt, av og til
Døden gir liv, og livet gir død – perfekt balanse.

Tid og evighet

Noen tenker at evighet, det er et uendelig tidsrom. Jeg opplever det annerledes. Jeg oppfatter det synonymt med «tid og tidløshet». I tidløshet er alle øyeblikkene samlet, fra historiens begynnelse til det tidspunkt der alle mål er nådd, alle ønsker oppfyllt. Tiden er en horisontal akse i tilværelsen, som strekker seg fra fortid og inn i fremtiden. I den vertikale aksen, tidløsheten (evigheten) finnes det høyeste høye, fylt av glede og fryd, og den dypeste avgrunn der vi finner næring og kraft. De to aksene har et skjæringspunkt, som ligger i opplevelsen av nået, det øyeblikk vi befinner oss i. Begge akser er like nødvendige og like verdifulle. Når tiden blir for slitsom kan vi finne hvile og styrke i nået, i det tidløse. Og når det tidløse blir for statisk og vi lengter etter det store eventyret, kan det bare oppleves langs tidsaksen. For å kunne leve et godt og inspirerende liv må man kunne bevege seg langs begge akser. Det tror jeg er noe av meningen med livet.

 

Den religiøse prosessen

Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.

Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.

Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.

Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.

Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.

Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.

Stemmens kvaliteter

Føler meg overbevist om dette: De viktigste strømningene i vår tid skjer ikke på det verbale plan. Tanker lever sitt eget liv, og det er begrenset hva de kan gjøre for oss mennesker. Man kan ikke bringe verden fremover ved å snakke veldig mye.

Skal man først snakke er stemmen mye viktigere enn ordene. Det er stemmens kvaliteter som formidler hjertets dyp, ikke ordene.

Men bevares. Ord kan være festlige de. Selv elsker jeg å ordlegge meg, men i all beskjedenhet. Det betyr ikke så mye. Ta alt jeg sier eller skriver med en klype salt, mine venner. Du vet aldri fra hvilken planet mine ord kommer.

 

Studietid

(University of the Night)

Tiden er så rar i drømmeland. Av og til kan undervisning som foregår over flere dager, være opplevd i løpet av noen sekunder idet men er i ferd med å våkne. Men skal man få noe ut av drømmene, og skal man få noe ut av studier ved nevnte institusjon, bør man bli seg bevisst hvordan naturlovene funger i drømmeland.

Tid og rom fungerer helt annerledes. Store avstander kan tilbakelegges uten at tid går med i det hele tatt, og kurs som strekker seg over flere dager, kan oppleves innenfor rammen av et minutt eller mindre (i våkenland-tid). Drømmeland er et forunderlig og magisk rike.

 

Reversibel tid

(Rapport fra drømmeland)

Ikke alltid, men ofte, er jeg klar over at jeg drømmer når jeg drømmer. Og når jeg så er, hender det jeg velger å foreta meg noe for å utforske naturlovene i drømmeland. Og inatt gjorde jeg en ny oppdagelse – «at i drømmeland, der er tiden reversibel». –

Jeg drømte at jeg gjentok en tidligere drøm, men denne gang baklengs. Deretter kunne jeg drømme drømmen forlengs igjen, på en ny måte, med nye valg underveis.

På en eller annen måte opplevde jeg drømmen som betydningsfull, som om det jeg hadde oppdaget, var en oppdagelse av stor viktighet. Men jeg hadde også på følelsen at jeg ennå ikke skjønte rekkevidden og den fulle betydning av det

 

Lengsel og tid

Lengsel er noe som bringer oss fremover på tidsaksen, men fører til lidelse dersom det man lengter etter ikke finnes langs tidsaksen. Lengsel etter fred gjør oss ulykkelige fordi denne lengselen til stadighet minner oss på at vi ikke har fred.

Men lengslenes mål vil alltid være tilstede, og oppnådd, i øyeblikket. Det er som om to akser møter hverandre i øyeblikket, tidens akse, og evighetens akse. Klarer man å stoppe tiden, vil man kunne erfare evigheten, en dimensjon der alle lengsler er oppfylt, der alle kamper er utkjempet, og der kun fred, kjærlighet og skaperkraft står igjen.

Det holder med brøkdelen av et sekund. Har man kun i et øyeblikk utenfor tiden erfart hva fred betyr, hva det vil si å stå på tinden, der alle mål er nådd, der alle lengsler er oppfylt, da kan man tre tilbake i tiden, og man kan holde ut i tusen år. Man trenger ikke å lete etter fred. Den er der hele tiden. Det samme med kjærligheten. Den er der hele tiden. Men det blir overdøyvet av alt ståk og mas langs tidsaksen.

Men har man opplevd sann fred bare et øyeblikk, så vet man at den er der, og da kan man holde ut og uttrykke det på sin måte, selv midt i stormen. Jeg var selv dypt ulykkelig i mange år, fordi jeg hadde så sterke lengsler, og så sterkt klar over hva jeg manglet i mitt liv.

Det var vel tankene til Eckhart Tolle gjennom hans bok «The Power of Now» som satte meg på sporet så jeg tilsist kunne erfare hva det vil si å stå på tinden og erfare fred, å erfare hvordan det er å ha fått alle sine lengsler oppfyllt. Det er mange som har opplevd dette.

Det de som har opplevd dette kan være enige om, tror jeg, er at det ikke er vanskelig i det hele tatt, at det er tilgjengelig for alle, at det ikke trenger å ta lang tid, at det ikke trenger å ta noe tid i det hele tatt, bare man vet hvor man skal sette sine føtter. Hvor da? – Utenfor tiden, i evigheten, der fortid og fremtid ikke eksisterer.

Det er nok med et øyeblikk – det holder det – det forandrer livet, det holder for en evighet

En praktisk øvelse – som kan bringe en dit på et blunk. er å forestille seg hvordan det føles når alle lengsler opphører, fordi alle sammen er oppfyllt. Fravær av lengsler kan oppleves som selve paradiset – og etterhvert kan man være både der og i tiden «samtidig». Det er lettere å leve i lengslenes verden når man vet av erfaring at de allerede er oppfylt

Hva er egentlig tid?

douglas adams inspired «Hitch hikers guide to the galaxy» H2G2

Mange vise menn har hatt tanker om dette, fra Emanuel Kant til Stephen Hawking, men man må for all del ikke glemme Douglas Adams, forfatteren av «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy». Han hadde følgende å si om tid:

«Time is an illusion. – Lunchtime doubly so.»

Det kan nok stemme, ihvertfall for de av oss som er i arbeid. Det er ofte man ikke har tid nok til å gjøre det man skal. At man har tid, det er bare illusorisk. Og man kan ofte bare glemme lunsjpause. Det har man ihvertfall ikke tid til. Og at tiden krummer seg, det hjelper svært lite på situasjonen.