Isdalskvinnen

(Rapport fra drømmeland)

Igår kveld, på vei inn i søvnen, sukket jeg til universet, litt små-irritert: «Døhh, gi meg noen fine drømmer, da – det er lenge siden sist !!!» – Så passet jeg på å takke, tenkte: «Det skal jeg få – tusen takk – så fint».

 

Så drømte jeg om isdalskvinnen, som det har vært skrevet så mye om i det siste. Hun ville røpe for meg hva hennes hemmelige oppdrag var. Vi var i Bergen. Det var vinter og mye sne, så vi måtte kle oss godt, for hun ville vise meg hemmelige veier opp til Fløyen. stier som ikke var betrådt av mennesker på tusener av år. Nå planla hun å røpe for allmenheten hvor de kunne finnes. Men det var sterke krefter som for enhver pris ville hindre henne i dette. Hun viste meg de hemmelige stiene. Hun var rask og sprek – det var vanskelig å holde følge. Men hun viste meg hvordan jeg kunne komme meg frem raskere. Jeg forundret meg over hvor vakker vinternaturen var langs stiene.

Naturens mysterier

Naturens mysterier, ja. – Skogsturer betyr mye for meg. Og det sanselige ved disse turene er vel det viktigste. Luktene, synsinntrykkene, berøring er nøkler til å nærme seg naturens mysterier, men jeg synes også kunnskap om planter, om geometri, om fraktaler har vært gode nøkler for tilnærming. Og idag mottok jeg enda en nøkkel, da jeg så et fascinerende program på fjernsynet om origami, hvordan prinsipper fra origami vant innpass i nyere vitenskap, og hvordan kunnskap om origami også kunne brukes for å bekrive fenomener i naturen, hos insekter og planter. Blomster holder seg ut. Insektvinger folder seg ut, som om de var brettet sammen for dette formålet. Tusen takk for nye nøkler. Jeg skal bruke dem på mine skogsturer – når jeg ser på enkelthetene.

En hemmelig form for yoga

(Rapport fra drømmeland)

I drømmen var jeg på kurs, denne gang et kurs i en hemmelig form for yoga som hadde som mål å utvikle evnen til å beherske de fire elementer, – vind, vann, ild og jord – ved bruk av stemmen.

Lærerens navn var Adamiel Moronen. Jeg forlot kurset i lys og lett stemning sammen med noen andre, blant annet et elegant eldre par fra Albir, Ben og Mimi Dix. Vi skiltes og skulle hjem, hver til vårt.

Selv fulgte jeg en naturvei nedover en åsrygg. Naturen var overnaturlig vakker. Nedover i lia satt det ørner over alt, vakre ørner av alle slag.

 

Lofotens natur

Jeg møtte i drømme en venninne fra tiden i Rondane, Anne-Karin, som bor i Lofoten.

Hun sa til meg: Jeg skulle gjerne fortalt om den vakre naturen i Lofoten, men jeg kan ikke.Naturen der er så mye mer enn bare natur. Hvis jeg fortalte, ville den bli bare natur igjen. Det er som en vidunderlig bestevenninne-hemmelighet mellom meg og moder jord. Jeg kan ikke fortelle den til noen, for da ville det ikke være noen vidunderlig hemmelighet lenger.

 

Mennesket og naturen

Det snakkes så mye om mennesket på den ene side og naturen på den andre, enten som om man var fiender, eller som om vi var naturens foreldre, som har ansvar for den og må passe på den. Det er nok holdninger som har sine røtter i den bibelske forvalter-idé.

Selv har jeg brutt med denne idéen og ser på meg selv som natur, en uandskillelig del av naturen omkring oss. Det føles godt, og jeg inviterer andre til å følge på.

Og når det gjelder miljøvern; Det er ikke moder jord som er i fare. Hun ble født lenge før menneskene så dagens lys, og hun vil nok overleve menneskeslekten. Hun klarer seg alltids. Nye arter oppstår, og gamle arter går til grunne. Slik har det alltid vært. – Men moder jord består. Ihvertfall i noen milliarder år, inntil hun oppslukes av solen.

Det er menneskene som er i fare, som en del av naturen, dersom vi ikke skjerper oss. Men overleve, det vil vi nok, stadig mer etterhvert som tiden går, for livet har alltid vilje til å leve, uansett om det er dyr, planter eller mennesker.