Å leve med en guide

Min guide, Taptapoui – den tiende september kom hun til meg i en drøm, fulgt av to tjenere. Så nå har jeg kjent henne i to uker. Og hva er mine erfaringer så langt?

Jo, hun er varmhjertet og generøs, men hun lar seg ikke styre. Hun har sin egen agenda, og hun hjelper meg på sin måte. Hun kommer ikke når jeg vil, men når jeg trenger henne. Jeg kan tenke mye på henne, og hun er fjern. Men så kan jeg holde på med andre ting, og så er hun plutselig der.

Taptapoui: Hei Odin, jeg har noe å si deg.
Odin: Hyggelig å treffe deg igjen.
Taptapoui: Du er anspent. Jeg skal løse opp.
Odin: Tusen takk, du. – Jeg har noen spørsmål.
Taptapoui: La oss vente til i kveld. Akkurat nå skal du bare slappe av og motta.

Så kjenner jeg en mild varme spre seg fra mageregionen, over brystet og ut til området omkring skuldrene. Det er svært behagelig og avslappende.

Odin: Blir jeg helt frisk nå?
Taptapoui: Du får det bedre, min venn.
Odin: Så fint. Takk skal du ha. – Så snakkes vi senere i kveld da?
Taptapoui: Jeg er hos deg, min venn, og drar ikke før vi har snakket.

Jeg lar La Dame de Brassempuy personifisere min guide, Taptapoui.
La Dame – originalen står på Louvre i Paris, og er en kvinnestatuett, 23000 år gammel.

Samtale med utenomjordiske (aliens)

Hvis man fikk kontakt med utenomjordiske, hvordan ville kommunikasjonen arte seg, mon tro? – Hva skulle man snakke om? – Kanskje det viktigste er å hilse vennlig. – Synes jeg ser for meg følgende dialog:

Menneske: Hallo
Alien: Hallo
Menneske: Hvordan står det til?
Alien: Bare bra
Menneske: Hei på deg, Alien

Hva hadde vi snakket om?

Hva hadde vi snakket om, hvis jeg hadde truffet Jesus – eller Buddha – eller Odin?

Tja – jeg tror ikke våre samtaler ville blitt stort annerledes enn de samtaler jeg har daglig, med mine venner. Gudene ligger skjult hos hver enkelt av dere. Hvis man kan se sine venners guddommelige sider, vil man nok også få øye på sine egne. Kan man ikke se sine venners guddommelige sider, vil man nok heller ikke kunne merke noe dersom man traff «de anerkjente guder».

Men det er nok ikke i ordene først og fremt man merker det, mener jeg. Det er i stillheten mellom ordene, der er i det som ligger bakenfor. En tenkt samtale mellom meg og Jesus: (Kunne like gjerne vært Buddha eller Odin):

Terje: Hei – hvordan har du det?
Jesus: Jo takk, strålende.
Terje: Jeg også. Vil du ha en kopp te?
Jesus: Ja, tusen takk. Det kunne smake.
Terje: Alltid så hyggelig å møte slike som deg.
Jesus: Takk i like måte. Vennskap betyr så mye.
Terje: Kunne ha lyst til å stikke innom snart.
Jesus: Hyggelig det. Bare kom innom når som helst, du
Terje: Takk for besøket. Kom snart igjen.
Jesus: Takk for meg. Ha det bra så lenge.

«Det var et salig møte», som man pleier å si.

 

Pa Dieu

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde en jobb med stort ansvar – men jeg kunne komme og gå som jeg ville. Noe opptok meg sterkt, så jeg hadde ikke vært innom jobben på flere dager. Jeg var egentlig så oppslukt av noe annet at jeg hadde glemt jobben fullstendig. Så ringte telefonen. Det var Ellen fra jobben. Hun snakket så diffust og gåtefullt at jeg tilslutt bestemte meg for å stikke nedom jobben for å finne ut av hva som egentlig sto på.

På tampen av samtalen flettet hun inn: «For resten, Pa Dieu ringte. Han sa at han gjerne ville tilgi deg alt du har gjort mot ham.» – «Pa Dieu? Tenkte jeg. Hvem kan nå det være?» Vel etter at jeg våknet kom jeg på at «Papa Dieu» måtte være fransk for «Fader Gud» eller «Gud Fader». Vel – skulle jeg gitt Pa Dieu et godt råd, måtte det være: «Slutt å bære nag til folk – så vil du få det så mye bedre.»