Sashimi-språket

(Rapport fra drømmeland)

Det var trengsel og mange var i bevegelse fra by til by, på jakt etter et sted å slå seg ned, et sted der man kunne være. Jeg var sammen med en gjeng, og vi hadde et slags planleggings-møte.

En i gjengen sa: «Jeg vet om noen som er ekstra gjestfrie, det er de som snakker sashimi-språket.» . (Sashimi-språket skulle da være det språket som Woldemort og Harry Potter brukte for å snakke med slanger.)

Jeg var skeptisk til at det fantes et slikt språk og skulle til å stille spørsmålet «Sashimi-språket? – Hvilken språkgruppe hører det inn under?». Men jeg lot være, med tanken: «Folk må da få lov til å tro hva de vil.»

 

Reklamer

Ny jobb

 

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde fått ny jobb, men jeg visste ikke hva den gikk ut på. Det eneste jeg visste var at det var en meget viktig jobb, som ga høy status. Men stillingsinstruksen var meget uklar, hvis det da fantes noen stillingsinstruks i det hele tatt. Så jeg ruslet mye omkring i byen, en for meg ny by. Tilfeldigvis havnet jeg innom kontoret. Det var to pulter der.

En kollega – jeg hadde aldri sett ham før – satt og jobbet konsentrert. Plutselig så han opp og rakte meg noe, et perforert plastkort og noen abstrakte fotografier, «Det er vel best du ser over disse, sa han. Men jeg fant ikke ut av hva det var, så jeg forsøkte å spørre ham. Men det var så mye støy fra gaten, at jeg hverken hørte eller skjønte hva han svarte.

Plutselig kom det en kunde inn, en litt eldre mann. Han stilte seg opp og stirret forventningsfullt på meg, som om han ventet på å bli ekspedert. «Jahh, jeg er litt ny her», sa jeg, «så det er vel best du snakker med min kollega». «Ja, det er nok best det», sa min kollega og tok over.

Så gikk jeg ut igjen. Jeg kjente ikke noen i den nye byen, men jeg la merke til at en litt eldre herre fulgte etter meg på avstand. Han hadde et karakteristisk utseende. På et hushjørne kom jeg over et lite, ovalt portrett av vedkommende, i blå emalje, som var felt inn i muren på en bygård. Jeg pekte på portrettet og spurte en tilfeldig forbipasserende: «Hvem er denne mannen på portrettet?» – «Å, det er en speider.» ble det svart. «Hva er det han speider etter?» spurte jeg. «Nei, det vet jeg ikke» ble det svart.

 

På by’n (uten Putin)

(Rapport fra drømmeland)

Ja, sist jeg drømte at jeg var ute på by’n for å feste, var det jo sammen med en munter, vodka-tørst Putin, men denne gangen var jeg for meg selv. Jeg bodde på et hotell ved stortorget, der jeg satt og skrev på min Mac. Men jeg hørte det var liv i gatene og feststemning, så jeg stakk ut for å delta. Det var litt femtitalls amerikansk stemning. Noen store flak av åpne cabrioleter kjørte rundt med festglade mennesker. Jeg var slank, men var kledd i en hvit dressjakke som føltes litt trang. «Bli med oss, da» var det noen som ropte til meg. Så slang jeg meg oppi baksetet på en hvit cabriolet full av folk som var på vei ned til Kristian Augusts gate og Karl Johan. Ved siden av meg reiste en kar seg opp og sang Johnny Mathis sin sang Wonderful wonderful, til alle omkring. Og han høstet applaus både fra oss i bilen og fra folk vi kjørte forbi. Nede ved Universitetsgaten hoppet jeg av for å se om det var noe liv borte på Karl Johan.

Byen der jeg var kjent

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på utenlandsreise sammen med en kvinne jeg en gang i tiden var avstandsforelsket i. Jeg er faktisk Facebook-venn med henne, men får vel holde for meg selv hvem det er 🙂 – Nå var det hun som var forelsket i meg, Jeg var overrasket og glad, trodde jo ikke at hun likte meg i det hele tatt, i hvert fall ikke på den måten, men hun gjorde altså det. Jeg så meg selv et øyeblikk gjennom hennes øyne da hun rettet på kraven min og sa til meg: «Du ser ut som en østerriksk jeger.» Jeg var kledd i loden-klær og tyrolerhatt. Tok meg godt ut, egentlig. Fin og fjong. Minnet litt om skurken Hugo Drax i Bond-filmen Moonraker. «Det eneste som mangler deg nå, er litt fjærpynt fra villfugl oppe i tyrolerhatten», sa hun, «da blir du helt perfekt».

Men vi reiste ikke bare for fornøyelsens skyld. Vi hadde arbeid å gjøre. Jeg hadde funnet opp noe som kanskje kunne kalles «en ny type teknologi», og vi var reist nedover i Europa for å ferdig-utvikle en prototyp på noe. Arbeidet var spennende og det foregikk i de vakreste omgivelser. Men min ledsagerske var der for første gang, og jeg gledet meg til å vise henne rundt i den vakre byen jeg kjente så godt. Byen var mange byer samtidig. Den var Amsterdam, den var Bordeaux og den var Albir.

Vi tok buss for raskt å komme frem til et vakkert sted jeg ville vise frem. Byen var jo ikke så stor, så vi ville innen kort tid være der. tenkte jeg. Men det viste seg å være feil. Vi svingte ned en bakke og gjennom et industristrøk. Det var som å kjøre gjennom et gigantisk oljeraffineri som dekket et stor slette. Så kom vi til slutt ut av dette stedet og frem til en afrikansk by med gammeldagse gassverk, slike som den som sto på Ankertorget i gamle dager. Dette kan da umulig være min by, tenkte jeg. Men etter en stund, så kjørte vi oppover igjen. Det minnet om gamlebyen i Villajoyosa. Og til slutt var vi fremme ved kjente og kjære strøk. De vakreste man kunne tenke seg.

Men jeg forundret meg over at det tok så lang tid, det var jo en busstur mye lengre enn jeg hadde regnet med. – Da så jeg plutselig meg selv gjennom Vibeke sine øyne, og hun fortalte meg: «Buss-sjåføren kjørte hele tiden etter dine instrukser. Han kjørte hele tiden dit du ville. Du selv fikk privilegiet å velge hvilken rute han skulle følge. Og du fikk erfare at du er mer elsket enn du trodde du var.

Jeg tenkte over hva som hadde skjedd, og trakk noen konklusjoner for meg selv:

Byen var adskillig større og mer mangfoldig enn jeg hadde forestilt meg. Byen var vakker, men hadde også sine mindre vakre avkroker, som hittil hadde vært ukjent for meg. – Og så var jeg forundret over å bli satt slik pris på, også på «den» måten. Det hjalp jo litt på selvtilliten.

Den glemte byen

Rapport fra drømmeland)

Ut på tur – aldri sur. Jeg er jo mye ut på tur med «hjelpemiddel-scooteren» min, som jeg har fått lånt av NAV. Den har en aksjonsradius på ca 4 mil tur/retur så da kommer jeg meg jo avgårde. Har funnet stier i skogen som jeg kan bruke, slik at jeg kan være mye ut i naturen.

Jeg hadde utforsket alle mulige ruter omkring der jeg bor, og kunne egentlig ønske jeg fant nye spennede steder å utforske, som lå like i nærheten av der jeg bor. – Så fant jeg plutselig en hel by bare noen skritt unna der jeg bor. Men denne byen var blitt glemt. Den hadde sunket ned i glemselens hav og folk kunne simpelthen ikke se den lenger, selv om den lå der. Men slør var blitt fjernet fra mine øyne og nå kunne jeg se den. Det var en by jeg gledet meg til å utforske. Jeg følte det var spennende med utvidede turmuligheter. Glad og fornøyd dro jeg avsted.

 

Taptapoui

(Rapport fra drømmeland)

Igår da jeg la meg, snakket jeg til min indre elskerinne, til min anima, til nattbibliotekaren som jeg har et godt forhold til. Og jeg sa: Nei nå er det på tide at jeg får se deg. Nå er det på tide at du sier meg ditt navn. – Så viste det seg en kvinne, så vakker og stolt. Jeg har brukt photoshop til å fremstille henne omtrent som hun viste seg. Og hennes navn, for meg, det var Taptapoui. Et underlig navn, men et navn som signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. De franske ord «tap, tap. Oui» betyr jo på norsk «bank, bank. Kom inn». – Så hyggelig da. Ja jeg banker gjerne på – til alle døgnets tider. Godt å ha kontakt med sin sjel. Godt å bli bedre kjent med nattbibliotekaren. Dette har jeg lengtet etter så lenge.

Vel, i drømmen skulle Taptapoui som dronning gjøre et høytidelig inntog i en by. Og jeg hadde på følelsen – at byen – det var meg. – Min oppgave var å lede seremonien. Hun hadde to assistenter, som skulle gå bak henne og bære med seg hennes skatter, av gull, sølv og edelstener. Jeg var foran og på sidene, for å sjekke at alt var klart, at ingen hindringer lå i veien. Jeg måtte også instruere assistentene, gi dem det de trengte og holde dem informert. Taptapoui var mild og strålende. Assistentene var også stolte, velskolerte, og ble irettesettende hvis de ikke ble tilstrekkelig bra behandlet. Deres stolthet og strenghet var vel kjennetegnet på noen som var i høye posisjoner, i høy tjeneste.

Så nå, min kjære nattbibliotekar, har jeg endelig fått vite ditt navn. Nå kjenner jeg deg bedre. Og nå vet jeg, at jeg kan nå deg når som helst. At du er tilgjengelig for meg og svarer meg. Jeg våknet opp, glad og takknemlig, full av blid optimisme.

Ja – dette må vel være den vakreste drøm jeg noensinne har hatt. Og det er nok bare begynnelsen på et enda vakrere drømmeliv. Og bankingen – mitt «tap, tap» – det er hjertet – som så trofast slår sine slag i mitt bryst.