Jada, jeg har en del av det, telefonvegring, ekstremt introvert som jeg er, men i nattens drøm bestemte jeg for å gjøre noe ved det. Så jeg ringte noen jeg aldri ville ha funnet på å ringe, jeg ringte sheriffen i Texas, bare for å tøye mine grenser.
Jeg sa noe om at jeg var faglig interessert i forskjellene mellom amerikansk statlig og federal lovgivning, og at jeg tenkte at han, som sheriff kanskje kunne gi meg noen svar. Joda, det kunne han, og det ble en fornuftig samtale ut av det.
I nattens drøm åpnet jeg en boks merket «gladiator-sett». Jeg hadde fått den i gave fra en fjern slektning som brydde seg om meg. På boksen stod det at med dette settet kunne man kjempe mot seg selv og vinne store seire. Og fra tilskuerplass kunne man la seg underholde av kampen.
Jeg drømte en natt at Chagall’s akvareller ble kalt «gråtens barn», da de ble til ved at Chagall vetet sin akvarell-pensel med tårer da han malte dem.
Jeg tenkte – dette måtte kunne være en fin trøst for de som gråter: Ta frem akvarell skrinet – samle dine tårer i penselen, stryk den mot fargene og mal. Gråt så mye du kan. Jo mere du gråter, jo vakrere blir sluttresultatet. Når bildet er ferdig, er sorgen lindret. Kanskje kommer den tilbake, men da kommer det kanskje tårer nok til enda et bilde. Bildene blir dine egne «gråtens barn». Jeg tror nok de vil få en særegen glød, slik Chagall sine akvareller hadde. Lykke til med sorgen. Måtte du finne lindring, og måtte tårene bære frukter.
Det har vært perioder i livet da jeg selv har grått mye. Leit, synes jeg, at jeg ikke allerede da, hadde fått denne drømmen som en veiledning.
Mange mennesker sier: «Ikke gråt». Det sier aldri jeg. Det finnes intet rensemiddel så godt som tårer. Så jeg sier heller: «Gråt så mye du kan». Tårer er kjærlighet i flytende form.
(Rapport fra drømmeland)
I denne drømmen så jeg Liv, en hyggelig dame som jeg kjenner, møte en tegneserie-mann, faren til rampegutten Dennis. Hun sang ham en sang, med teksten:
Dersom du lytter til mitt hjerte, vil jeg også lytte til ditt hjerte.
Dersom du ikke lytter til mitt hjerte, vil jeg heller ikke lytte til ditt hjerte.
Sangen hadde en melodi – som en enkel barnesang eller vuggevise. Jeg husket melodien da jeg våknet fra drømmen, men jeg klarte ikke å få den til å feste seg.
(Rapport fra drømmeland)
Det var noe episk over denne drømmen. Det var som et historisk drama, der hovedpersonen, som var meg, uttalte følgende ord:
«Jeg husker disse minnesmerkene. Jeg gjorde opprør mot alt og alle.
Alle mine minnesmerker var flytende, så de kunne jo ikke vare.»
(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)
Faget er kjemi og emnet er farmakologi. Professoren skriver på tavlen mens han uttaler – med autoritet og sterk overbevisning:
«Cryonite is the most relaxing substance in the world. In fact, it gives a whole new meaning to the concept relaxation.»
Det var den samme professoren som i en tidligere drøm foreleste om metallet «Equilibrium».
(Rapport fra drømmeland)
Jeg har tidligere referert en drøm der jeg møtte meg selv som tenåring. I denne drømmen møtte jeg meg selv som tyveåring, denne gang også på Lambertseter, der jeg vokste opp. Og drømmen den var slik:
Det var interessant å møte meg selv, som i en tidsreise tilbake til en periode i min oppvekst. Vi var ikke den samme, men i slekt på en måte. Den tyve år gamle utgaven av meg selv var sjenert, tilbaketrukket, litt usikker, men full av vidunderlige drømmet. Jeg likte ham, syntes han virket sympatisk, ville gjerne gi ham noen gode råd. Ville gjerne si: Ingen grunn til bekymring, ting ordner seg, det går bra til sist. Jeg ønsket ham alt godt.
Han stirret forundret opp i luften, lyttende – som om han merket noe. Men han oppfattet ikke at jeg var der. Men han merket at det var noe uvanlig nært innpå.
Og her er jeg, over førti år senere. – Og jeg kjenner jo virkningene av velsignelsene jeg ga meg selv dengang jeg var 20 år gammel. og jeg vet: ting ordner seg. Vi er alle tatt godt vare på. Det finnes kjærlighet i overflod. Vi har aldri vært alene.Vi har alltid vært elsket. Vi er alltid blitt sett.
(Rapport fra drømmeland)
I denne drømmen befant jeg meg dypt under jordens overflate. Jeg beveget meg langs korridorer, med tapet på veggene og med grønnmalte dørstokker i grovt treverk, Dørene var av tre, som på gamle gårdsbruk. Men korridor-systemet var oppstykket og isolert. Så det var egentlig ingen vei ut.
Men det gjorde ingen ting, for jeg hadde evnen til å bevege meg gjennom fjell. Og jeg kunne sveve fritt opp og ned langs dype sjakter. Jeg gikk langs disse korridorene og imellom dem, og etter hvert kom jeg ut i en sal der jeg møtte en gruppe ungdommer, hyggelige, litt hippie-aktige og på min alder (ca. 30 år gamle i drømmen). Det var planlagt en ekspedisjon, som jeg gjerne ville delta på. Vi vandret langs underjordiske stier, og kom etterhvert frem til en grotte der vi skulle overnatte.
Det var endel telt der allerede, hvor det oppholdt seg endel utenomjordiske vesener. Inne i teltene sov de utenomjordiske i uthulte steiner. De hadde menneskekropper, men deres ansikter var hunde-ansikter. De var alle ikledd en slags romdrakter for å beskytte seg mot vår atmosfære som var svært fremmedartet for dem. Selv om de sov hadde de øynene åpne og kunne se oss. Deres øyne var vennlige og kloke, slik at man umiddelbart kunne føle vennskap og sympati. Vi forlot de utenomjordiske og fortsatte vandringen langs de underjordiske stier.
Så så vi til sist en lysning. Vi kom ut og beveget oss langs en trang og dyp grøft i en åker og ut til en bebyggelse av hvite hus med røde teglsteintak i et fjell-landskap med utsikt til havet langt der nede. Det minnet meg litt om Lambertseter, drabantbyen til Oslo der jeg vokste opp. Slik sluttet drømmen. Jeg satte igjen med følelsen av at alle mine problemer var løst, at alle mine sorger var forbi, og at fra nå av kom alt til å gå bra.
(Rapport fra drømmeland)
Denne drømmen hadde et hinduistisk tilsnitt. Denne gang var jeg på et marked nede i bygda. Så var det noen som hadde bygd om Evanger kirke til et slags spirituelt museum. Der var 7 etasjer, en etasje for hver av chakraene. Jeg tok trappa i tårnet opp til 6. etasje, ajna chakra. Hadde lyst til å lære mer om det som kalles «det tredje øye».
Man ville bli møtt av en prest som forklarte ting, ble det sagt. Men jeg kom inn i et nakent rom, med stående panel malt i antikkhvitt. Hmm, så kjedelig, tenkte jeg. Det var ingen prest der heller. Men så oppdaget jeg at den ene veggen egentlig var en gardin, som jeg kunne løfte til side og passere gjennom. Da kom jeg inn i et ytterst fredfullt rom, med røkelsesduft og herlige farger. På veggen bak så jeg et såkalt «yantra» en geometrisk figur bestående av sammenvevde opp-ned trekanter, som brukes til meditasjon innen hinduismen og buddhismen.
Jeg bestemte meg for å bli der en stund for bare å nyte atmosfæren. Rundt omkring i krokene sto det lenestoler som man kunne slappe av i. Jeg satte meg ned i en av dem. Men ved siden av meg satt en dame (jeg skal ikke nevne navn) som alltid er temmelig skravlete. Mens jeg forsøkte å slappe av og nyte stedet, skravlet hun meg huden full om vær og vind. Men tilslutt klarte jeg å bare koble henne ut, slik at hennes stemme ble en slags beroligende bakgrunnslyd og ikke forstyrret meg lenger. Så var det bare fred og nytelse igjen.
Odins Runer 