Jeg har spist katter

Stemte lyder i fransk uttale er viktig. En ung novise på St. Katarinahjemmet ble engang spurt på fransk om hun ville ha noe å spise. De snakket fransk seg imellom. Så hun svarte at hun allerede hadde spist. På fransk: «Non, merci. J’ai mangé déja». Men hun glemte at j’en i déja skulle være en stemt lyd. Dermed ble hennes medsøstre forskrekket og lettere sjokkerte. Det de da oppfattet var følgende: «J’ai mangé des chats» som betyr «Jeg har spist katter». – Men misforståelsen ble rask oppklart, heldigvis.

cat-quiz_0

Reklamer

Sashimi-språket

(Rapport fra drømmeland)

Det var trengsel og mange var i bevegelse fra by til by, på jakt etter et sted å slå seg ned, et sted der man kunne være. Jeg var sammen med en gjeng, og vi hadde et slags planleggings-møte.

En i gjengen sa: «Jeg vet om noen som er ekstra gjestfrie, det er de som snakker sashimi-språket.» . (Sashimi-språket skulle da være det språket som Woldemort og Harry Potter brukte for å snakke med slanger.)

Jeg var skeptisk til at det fantes et slikt språk og skulle til å stille spørsmålet «Sashimi-språket? – Hvilken språkgruppe hører det inn under?». Men jeg lot være, med tanken: «Folk må da få lov til å tro hva de vil.»

 

Diminutiv

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Yippi. Tilbake i seriedrømmene jeg kaller Nattuniversitetet. Denne gang var faget Skandinaviske Språk og temaet var Dimininutiv (kjælenavnsformen av personnavn).

Professoren brukte pekestokken der han pekte mot tavla og forklarte.

«I de skandinaviske språk», sa han, «forekom diminutiv mer i det svenske enn i det norske språk. Det er også verdt å merke seg, at det er en form som utelukkende viser seg i forbindelse med guttenavn, mannsnavn. Her ser dere noen eksempler på svensk bruk av diminutiv.» Han pekte på en tabell på tavlen:

Nils – Nisse
Michael – Micke
Lars – Lasse
Bo – Bosse
Per – Pelle
Karl – Kalle.

Norsk diminutiv er fattigere, da det ikke kan brukes på så mange av den totale mengden navn. Det kjennetegnes ved en tilføyelse av -mann eller -emann til stammen.

Eksemler: (han pekte)

Jens – Jensemann
Hans – Hansemann
Per – Peremann

En digresjon: «Noen navn blir oversatt fra et Skandinavisk land til et annet», forklarte professoren. «Det norske navnet Øystein blir til navnet Östen i Sverige. I den svenske formen kan enkelte adjektiv føyd til navnet skape misforståelser. Man kan si «snälla Östen», «goda Östen», men ikke «fjärran Östen».

Drømmenes språk

Det finnes en bestemt ordbruk, en spesiell måte å snakke på, som jeg kaller drømmenes språk. Jeg kan ikke definere det, men jeg kjenner det så godt igjen når jeg hører det. Jeg kan møte det i poesiens verden. I perioder har jeg hørt det (sett det skrevet) av venner på Facebook. Jeg lar meg fascinere og sier fra hva jeg opplever.

Etter hva min kjære fru forteller meg hender det jeg kommer i et spesielt modus selv, og snakker drømmenes språk i en periode.

Grunnen til at jeg kaller det drømmenes språk, er at jeg mest støter på det i drømme, der noen jeg møter ofte i drømmeland, snakker til meg på slikt vis.

 

Nattbiblioteket

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen er nøkkeldrømmen min. Den sier noe til meg som ikke kan sies på noen annen måte. På en måte ligger den der som et kart til underverdenen, der mine skatter er å finne, og den inspirerer meg stadig – antyder på en litt høytidelig måte at jeg har adgang til det jeg drømmer om. Og slik var drømmen:

Jeg burde ikke besøke biblioteket om natten, sa folk. Det var andre folk bak skrankene etter midnatt, og deres hensikter kunne være like mørke som natten de beveget seg i. Men jeg var sta, ville gå mine egne veier. Og jeg hadde et godt forhold til nattbibliotekaren. Jeg kunne ikke se henne, det var mørkt og jeg måtte føle meg frem. Hun hadde en stemme som talte til hjertet like mye som til min nysgjerrighet og forskertrang.

Du tilhører ikke denne verden, gjør du vel? spurte jeg utforskende.

Svaret ligger vel i spørsmålet, hvisket hun fortrolig.

Hvorfor kan jeg ikke se deg? spurte jeg.

Det er fordi jeg er i ditt indre, en del av deg, svarte hun. Du er biblioteket, og jeg er din bibliotekar. Lytt til min stemme og følg mine råd, så skal det gå deg vel. Men kom nå nærmere, sa hun, bli med innover, så skal jeg finne boken du skal lese. Du skal få en bok som endrer ditt liv og livene til mange omkring deg. Om du tør å åpne den, skal jeg sørge for å skaffe deg den hjelp du trenger for å forstå det du leser.

Ut fra mørket trakk hun frem en gammel foliant med tykt gulnet papir og innbundet i tykt brunsort skinn. Denne boken var ingen vanlig bok, sa hun. Den var snarere en livets bok, denne gang skrevet med jorden som papir og med menneskeliv som blekk. Men det var et fremmed språk, vanskelig å tyde. Men om ikke lenge skulle jeg lære dette språket, og da ville jeg skjønne hva livet på jorden egentlig dreier seg om.

Dette var beskjeden jeg fikk, så jeg gikk til et stille sted og lot meg synke ned i en god stol. og jeg begynte å lese. Fragmenter av liv strømmet mot meg, fragmenter fra jorden, men også fra steder langt her i fra. Ånder og fremmede livsformer hvisket sine ord i mine ører. Helst om natten, etter at alt og alle var falt til ro. Så jeg gjorde mine notater, som en flittig student, i forvissning om at jeg ville lære dette språket innen rimelig tid, og at den store sammenhengen skulle fremtre.

 

Det svevende hospital

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på sykebesøk i utlandet et sted. Det var et svært moderne sykehus, som ble kalt «Det svevende hospital». Den jeg skulle besøke var ikke lenger der – for han var blitt frisk, men jeg ble stående og snakke med en lege og noen pleiere. Vi snakket et språk jeg ikke skjønte noe av. Likevel hadde vi en festlig og interessant samtale. Og språket var så vakkert.

Men etterhvert syntes jeg det var frustrerende å ikke skjønne hva vi snakket om, så jeg ville prøve et annet språk, som jeg skjønte. «Prøver med fransk», tenkte jeg. «Alors, je m’apelle Terje. En francais, Il se prononce comme le chien, terrier» («Altså, mitt navn er Terje. På fransk uttales det som hunden terrier.») De syntes forklaringen var morsom og vi fortsatte samtalen på fransk. Og jeg fikk forståelsen for at språket vi opprinnelig hadde snakket, og som jeg ikke hadde skjønt noe av, det var portugisisk. «Du verden», tenkte jeg, «hvilket vakkert språk portugisisk er. Det må jeg lære meg med tiden.»

Teamet og jeg gikk ned i sykehus-kantinen, som lignet mer på en gourmet-restaurant enn en kantine, med kelnere og servering ved bordene, og lekkert, stilfullt interiør. Jeg fikk vite at et godt glass portvin alltid burde inntas etter en kopp te. Så vi drakk en kopp grønn te først. Deretter drakk vi med andakt et glass av den mest vidunderlige portvin jeg har smakt. «Hvilken himmelsk opplevelse dette var», tenkte jeg.