Remote viewing

(Rapport fra drømmeland)

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner (Remote viewing: Å kunne gå ut av kroppen sin i søvne eller våken-tilstand for som usynlig ånd se og oppleve hva som foregår et helt annet sted.

Det har vært mye seriøs forskning omkring dette, da det kan brukes i spionasje-øyemed. Nevner CIA – Project Stargate. OK, unnskyld digresjonen – her kommer drømmen:

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner

«Hei Terje. Jasså. Du er ute og går på disse trakter. Hadde vært kjekt forresten om du kunne fortelle meg om hvorvidt du kan se meg også»

Jeg snudde meg. Ingen bak meg. Men da jeg så litt på skrå oppover fikk jeg øye på en liten fet barokk-engel med strålekrans. Fortalte PCD hvordan han tok seg ut. Figuren i lufta vred og vrengte på seg og tok etterhvert form av en sped tenåring, med litt mer falmet stråleglans. «Bedre nå?» spurte PCD

Senere forsøkte jeg å besøke PCD, men han var forsvunnet. Ingen skjønte stort. Hans forsvinningsnummer var et stort mysterium. Jeg bestemte meg for å finne ut av det. I den forbindelse fikk jeg hjelp av min mor (som har vært død i noen år)

Vi benyttet oss av et hemmelig nettverk. En viktig ressurs i dette nettverket var en røntgen-sykepleierske på Haukeland sykehus. Vi besøkte henne på hennes arbeidsplass, men siden besøket var av privat natur måtte vi tie når andre kom innom. Da vi ble alene viste hun oss en skjerm og noen hvite tynne bånd som kunne avspilles.

Jeg satte inn et av båndene. Lyden steg jevn. Hørte noen skrik. Senere kom bildet av PCD opp. Han satt i en sofa sammen med en annen og så på TV. Fra TV’en kom det en pipelyd som gikk gjennom marg og bein. PCD og den andre holdt seg for ørene og skrek. Sammen med min mor og sykepleiersken, bestemte jeg meg for å finne ut av det. Hvis PCD var i trøbbel, skulle vi nok tre hjelpende til.

Midnatts-klovnen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde mottatt hemmelig kunnskap om hvordan redde sykehuspasienter fra døden. Mine læremestere mintes jeg med takknemlighet. – Uten å bli sett, innhyllet i en usynligetskappe, måtte jeg, sminket som en klovn, snike meg inn på sykehuset ved midnattstid, finne frem til sykesengen, for der å vise mitt sanne klovneansikt. Hvis døden sto ved pasientens side, og det gjorde døden alltid – jeg mottok alltid pålitelige varsler – så ville mitt heslige klovneoppsyn skremme døden til de grader at døden ville flykte i vill panikk og ikke våge å vise seg i nærheten av denne pasienten på lange tider.

 

Barmhjertighets-drap

(Rapport fra drømmeland)

Jeg lå i en sykeseng. En søt og hyggelig kvinne kom inn for å gi meg noe å drikke, satte glasset på nattbordet mitt. På grunn av mine synske evner visste jeg det var gift, og jeg kom ikke til å drikke det. Men jeg forundret meg over situasjonen, og lot som ingenting, bare observerte, interessert.

Kvinnen smilte søtt og så på meg med et dvelende blikk, som om hun var fornøyd over å ha gitt meg en gave, og frydet seg hjertelig over hvilken glede jeg ville ha av den. Hun så vel på det som en gave å skjenke meg døden. Det var tydeligvis godt ment. – Ja, hun er vel litt gal, da, tenkte jeg. Men det var jo intet problem. Jeg hadde jo gjennomskuet henne.

Det svevende hospital

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på sykebesøk i utlandet et sted. Det var et svært moderne sykehus, som ble kalt «Det svevende hospital». Den jeg skulle besøke var ikke lenger der – for han var blitt frisk, men jeg ble stående og snakke med en lege og noen pleiere. Vi snakket et språk jeg ikke skjønte noe av. Likevel hadde vi en festlig og interessant samtale. Og språket var så vakkert.

Men etterhvert syntes jeg det var frustrerende å ikke skjønne hva vi snakket om, så jeg ville prøve et annet språk, som jeg skjønte. «Prøver med fransk», tenkte jeg. «Alors, je m’apelle Terje. En francais, Il se prononce comme le chien, terrier» («Altså, mitt navn er Terje. På fransk uttales det som hunden terrier.») De syntes forklaringen var morsom og vi fortsatte samtalen på fransk. Og jeg fikk forståelsen for at språket vi opprinnelig hadde snakket, og som jeg ikke hadde skjønt noe av, det var portugisisk. «Du verden», tenkte jeg, «hvilket vakkert språk portugisisk er. Det må jeg lære meg med tiden.»

Teamet og jeg gikk ned i sykehus-kantinen, som lignet mer på en gourmet-restaurant enn en kantine, med kelnere og servering ved bordene, og lekkert, stilfullt interiør. Jeg fikk vite at et godt glass portvin alltid burde inntas etter en kopp te. Så vi drakk en kopp grønn te først. Deretter drakk vi med andakt et glass av den mest vidunderlige portvin jeg har smakt. «Hvilken himmelsk opplevelse dette var», tenkte jeg.