Da jeg var liten var jeg i time hos en barnepsykolog. Kjell hette han. Muligens Kjell Svendsen, men jeg husker ikke helt. Men jeg husker at jeg forundret meg stort over hvor barnslig han var. Han, en voksen mann, oppførte seg som om han skulle være på min alder. Enten gjorde han seg til, eller så måtte han være noe tilbakestående. Hvis han gjorde seg til – hvorfor kunne han ikke bare slappe av og være seg selv, tenkte jeg. Det fikk da være måte på underlig oppførsel. Må innrømme at jeg ble litt irritert. Hvordan han tolket det, er ikke godt å si