(Rapport fra drømmeland)
Jeg våknet opp helt tanketom. Hadde jeg drømt noe i natt? – Nei, jeg jeg trodde ikke det. Hmm – merkelig, tenkte jeg. Men så kom minnet om denne drømmen sigende, først nesten umerkelig, så sterkere, inntil minnet satt der, klart til å skrives ned.
Jeg ruslet omkring på Frogner (i Oslo). Skulle treffe venner. Og jeg traff dem. De hadde funnet et bilde til meg, et lyseblått, abstrakt oljemaleri. Dette maleriet vil gjøre deg godt, sa de. Og jeg skjønte hva de mente. Maleriet fikk meg til å føle meg fantastisk, føle en slags vidunderlig frihet, som om jeg hadde fått vinger. Jeg følte at bildet utstrålte fred og harmoni.
Det var en venn av mine venner, en franskmann ved navn Paul Denais, som hadde gitt meg sitt bilde, helt uten å kjenne meg. Jeg ville gjerne treffe denne vennlige franskmannen, så vi ruslet opp til der han bodde. Han sto utenfor, på fortauet. Han hadde en elegant fremtoning, lyseblå dress, litt utradisjonell. Jeg henvendte meg til ham på fransk, for å være høflig, takket ham for bildet, og så at jeg godt kunne betale for det. – Vel, vi måtte eventuelt komme tilbake til det senere, sa han, da bygningsarbeidere var i ferd med å ta ned en balkong, og da han var for opptatt med, i øyeblikket, å overvåke at dette gikk bra.
Odins Runer 