Ja, hva er nå det? – Jeg gjorde noen søk på «beautiful faces», og stusset litt på hva jeg fikk se. Jeg syntes faktisk ikke de var spesielt vakre. Det fikk meg til å undres. Hva er det som gjør mennesker vakre for meg?
Jeg kommer vel til den konklusjon at skjønnhet er subjektiv, at det har mer med meg å gjøre enn med de mennesker jeg betrakter. Jeg beundrer utseendet til mine venner, inkludert de jeg kjenner via Facebook. Så det må ha noe med min innstilling å gjøre, tenker jeg. Det blir som om jeg projiserer skjønnhet ut på mine venner som lerret.
Så kom jeg på det gamle ordtaket: «Beauty is in the eye of the beholder.» – Ja, slik er det. Ordtaket kan spores så langt tilbake som til Hellas, det tredje århundre f.Kr. , så det er gammelt. Det har vært uttrykt på forskjellig vis opp gjennom tidene. Shakespeare uttrykte det slik i 1588:
Good Lord Boyet, my beauty, though but mean,
Needs not the painted flourish of your praise:
Beauty is bought by judgement of the eye,
Not utter’d by base sale of chapmen’s tongues
Benjamin Franklin uttrykte det slik i 1741:
Beauty, like supreme dominion
Is but supported by opinion
Og David Hume uttrykte det slik i 1742:
Beauty in things exists merely in the mind which contemplates them.
Odins Runer 