(Rapport fra drømmeland)
Denne drømmen var komplisert, med mange deltakere. Jeg trodde ikke jeg ville klare å skrive den ned – men jeg slapp ikke drømmen. Og så modnet det seg – jeg husket mer og mer av den, og til sist kunne jeg altså skrive den ned likevel. Vel her er den.
Det var en plenums-diskusjon og jeg satt i panelet. Diskusjonen dreide seg om psykiatri og identifikasjon av problemer. Det var en person der, en ung dame, som var psykisk syk. Hun var den mest intelligente av dem alle, syntes jeg. Resten av deltakerne var fagfolk, mange med hvite frakker, og noen med stetoskop rundt halsen.
Når det gjalt identifikasjon av problemer, gikk alle som katten rundt den varme grøten. Årsaken lå i samfunnet, sa noen. Sykdommen skyldtes vanskelig oppvekst, sa andre. Den psykisk syke, som alt egentlig dreide seg om, så temmelig frustrert ut. Jeg følte vel, like mye som henne, at det var noe som manglet. «Hva om», kastet jeg frem, «årsaken ligger hos den som er psykisk syk?» – Det føltes som om jeg hadde brutt et tabu.
Den syke sendte meg et bekreftende «der-sa-du-det»-blikk. De andre i panelet så temmelig forfjamsete og forlegne ut. De hadde så godt de evnet forsøkt å skåne, å ikke såre den syke ved å rette oppmerksomheten bort fra henne. De kunne ikke skjønne, at det var nettopp dette som gjorde henne vondt. Det var jo ingen som så henne. Men jeg hadde sett henne – og det gjorde henne godt endelig å bli sett av noen.
Odins Runer 